...
Jan Ola Larsen var på jobb i regjeringskvartalet da bomben eksploderte i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto: Vidar Ruud, ANB

Skulle bare klippe håret

Oslo (ANB-NTB): Ekspedisjonssjef Tore Raasok ville bare klippe håret før ferien da han helt tilfeldig ble rammet av bomben i regjeringskvartalet. Løpende referat nederst i saken.

Publisert 27.04.2012 kl 12:45 Oppdatert 27.04.2012 kl 13:52

Tips en venn på e-post:


Fakta terrorangrepet - tidslinje

Fredag 22. juli til kl. 18:
  • 15.25.22: En bombe plassert i en bil eksploderer i regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Det bryter ut brann både i Statsministerens kontor og i Olje- og energidepartementet. Signalene blir registrert på NORSARs målestasjon på Blindern.
  • 15.25-15.26: Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) Oslo/Akershus får første varsel om eksplosjonen via nødtelefon 113. De første minuttene mottok AMK mer enn 80 telefonhenvendelser på 113.
  • 15.26: AMK varsler første enhet. Operativ leder for ambulansetjenesten, legebil og ambulanse var da allerede i området rundt Regjeringskvartalet.
  • 15.26: Politiet i Oslo får den første meldingen om eksplosjonen.
  • 15.29: NTB sender ut følgende hastemelding: En kraftig eksplosjon har rammet regjeringskvartalet i Oslo. Vinduene er blåst ut i en rekke etasjer.
  • 15.31: Masseutrykning i Oslo sentrum. NTBs reporter ser flere personer som behandles for kuttskader på gatene. Han ser også en person som er drept. Politiet sperrer av store deler av sentrum av frykt for nye eksplosjoner. Det meldes om flere døde og skadde.
  • 15.32: Lederen av regjeringens kriseråd, Morten Ruud, blir formelt varslet av Krisestøtteenheten (KSE) om eksplosjonen.
  • 15.34: Første lege kom til stedet like etter første ambulanse.
  • 15.50: NTB får bekreftet at statsminister Jens Stoltenberg ikke er rammet i angrepet og skal være i sikkerhet. Senere blir det også bekreftet at ingen øvrige statsråder er skadd.
  • 16.40: En mann i politiuniform - Anders Behring Breivik - parkerer en sivil bil - en Fiat Doblo - på fastlandet ved Utvika i Tyrifjorden.
  • 16.57: Kapteinen på MS Thorbjørn får beskjed om at en politimann ønsker skyss til Utøya.
  • 17.00: Politiet bekrefter at eksplosjonen i Regjeringskvartalet er en bombe. De faste medlemmene av regjeringens kriseråd og deler av Justisdepartementets administrative ledelse møtes i Forsvarsdepartementet.
  • 17.04: Ferja MS Thorbjørn legger fra brygga ved fastlandet med kurs for Utøya med Anders Behring Breivik om bord.
  • 17.07: Ferja ankommer Utøya.
  • 17.08: Breivik går i land på Utøya. De første han dreper er Utøya-leder Monica Bøsei og politimannen Trond Berntsen, Utøyas innleide vaktmann.
  • 17.15: Politiet bekrefter at flere er døde og mange skadd etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet.
  • 17.24: AMK ved Vestre Viken helseforetak får første melding om skyting på Utøya. Første ambulanse rekvireres fra Ringerike sykehus.
  • 17.25: Nordre Buskerud politidistrikt mottar den første meldingen om skyting på Utøya.
  • 17.28: AMK Oslo/Akershus blir varslet om skyting på Utøya av pårørende gjennom nødtelefon 113.
  • 17.29: Operasjonssentralen i Oslo politidistrikt mottar melding om skytingen.
  • 17.33: Første ambulanse på plass ved Sundvollen der de stoppes av politiet i påvente av at kaia ved Utvika blir formelt klarert av politiet.
  • 17.38: Oslo politidistrikt mottar bistandsanmodning fra Nordre Buskerud politidistrikt.
  • 17.41: Første melding på nettsamfunnet Twitter: «Det er skyting på Utøya, lillesøsteren min er der og ringte hjem nå.»
  • 17.42: Første ambulansehelikopter letter fra Oslo.
  • 17.48: Ny melding på Twitter: «Det er skuddveksling på Utøya. AUFs sommerleir evakueres. Fullt kaos. Politi på vei.»
  • 17.52: Kjetil Vevle, sentralstyremedlem i AUF, på Twitter: «Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet!!».
  • 17.52: Lederen av regjeringens kriseråd, Morten Ruud, blir varslet om skyting på Utøya.
  • 17.52: Første politipatrulje ankommer området. Må vente på egnet båt.
  • Ca. 17.57: Den første ambulansen fremme ved kaia i Utvika.
  • 18.00: Politiet i Nordre Buskerud mottar telefon fra Anders Behring Breivik som sier han er på Utøya og vil overgi seg. Politiet ringer tilbake og får ikke svar.
Fredag 22. juli etter kl. 18:
  • 18.05: Politiet ber ambulansene trekke tilbake noen hundre meter på grunn av skuddveksling.
  • 18.05: Første ambulansehelikopter ankommer området.
  • 18.09: Beredskapstroppen fra Oslo ankommer fastlandssiden i biler.
  • 18.20: Vestviken 110-sentral anmoder Sivilforsvaret i Buskerud om bistand i form av telt, lys, varme og ulltepper for å etablere mottak for opp til 200 personer fra Utøya.
  • 18.25: Beredskapstroppen går i land på Utøya.
  • 18.26: Politiet i Søndre Buskerud mottar telefon fra Anders Behring Breivik der han sier at oppdaget er utført og at han overgir seg.
  • En gang mellom 18.32 og 18.34: Anders Behring Breivik pågripes på sørspissen av øya.
  • 18.30: Regjeringens kriseråd, ledet av leder Morten Ruud, har sitt første møte. Alle departementer er representert. Møtet heves 19.30.
  • 18.50: Evakueringen av pasienter starter igjen fra kaia på Utøya, etter at politiet har klarert området. Ambulansene var fremme hos de øvrige skadde på land straks området var sikret og klarert.
  • 19.07: Ambulansene rykker fram og starter evakueringen fra Utvika camping. Det var totalt 42 ambulanser og åtte helikoptre som rykket ut til Utvika.
  • 19.20: Ambulansepersonell og to anestesileger ankommer Utøya.
  • 19.30: Politiet bekrefter at sju er drept og mange skadd etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet.
  • 21.30: Nordre Buskerud politidistrikt melder at ti personer er drept på Utøya.
  • 22.00: Regjeringens kriseråd har nytt møte.
  • 22.30: Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget møter pressen i statsministerboligen.
  • 22.45: Knut Storberget bekrefter at den pågrepne mannen er norsk.
  • Ca. 23.00: Politiet aksjonerer mot Breiviks gård i bygda Åsta i Hedmark.
Lørdag 23. juli:
  • 03.17: Politidirektoratet innkaller til pressekonferanse på Politihuset kl. 3.30 og opplyser at angrepet på Utøya har et større omfang enn tidligere antatt.
  • 03.50: Politidirektør Øystein Mæland opplyser at minst 80 mennesker er drept under skytingen på Utøya.
  • Ca. 06.00: Utenriksminister Jonas Gahr Støre ankommer pårørendesenteret på Sundvolden Hotel.
  • 08.00: Statsminister Jens Stoltenberg holder pressekonferanse og sier at det som skjedde i Oslo og på Utøya dagen før er en «nasjonal tragedie».
  • 09.10: Politiet opplyser at 84 personer er drept på Utøya. Antallet drepte i Oslo er sju.
  • 09.10: Politiet opplyser at Breivik er siktet for både eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya. Han er siktet etter straffelovens paragraf 147a om terrorhandlinger.
  • 12.30: Statsministeren, justisministeren og helseministeren møter pressen utenfor Sundvolden Hotel etter å ha møtt overlevende fra Utøya, pårørende og redningsmannskaper. Senere på ettermiddagen kommer kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon til Sundvolden.
  • 20.00: Statsministeren og justisministeren er på befaring i deler av Regjeringskvartalet.
  • 23.30: Advokat Geir Lippestad bekrefter at Anders Behring Breivik har erkjent de faktiske forholdene rundt terrorangrepene.
Søndag 24. juli:
  • 11.00: Minnegudstjeneste i Oslo domkirke. Kongefamilien og representanter for det offisielle Norge til stede. Statsministeren offentliggjør navnet på to av de døde på Utøya.
  • 15.00: Kongeparet besøker Ullevål sykehus, der det ligger mange skadde.
  • 16.30: Kongeparet blir vist ødeleggelsene i Regjeringskvartalet.
Mandag 25. juli:
  • Ca. 09.30: Politidirektør Øystein Mæland sier til NRK at tallet på drepte fra Utøya vil bli nedjustert.
  • 12.20: Oslo tingrett har avgjort at fengslingsmøtet for Anders Behring Breivik skal gå for lukkede dører.
  • 13.00: Fengslingsmøtet skal etter planen starte.
  • 13.35: Anders Behring Breivik blir tatt inn i Oslo tingrett via kjelleren.
  • 14.50: De politiske partiene sier de er enige om å innstille valgkampen til 15. august.
  • 15.30: Anders Behring Breivik blir av Oslo tingrett varetektsfengslet i åtte uker.
  • 17.00: Politidirektør Øystein Mæland sier 68 mennesker ble drept på Utøya. Antallet drepte i Oslo oppjusteres til åtte.
  • Ca. 19.00: Over 200.000 mennesker samles i Oslo til «blomstermarkering». Kronprinsen holder tale.
Tirsdag 26. juli:
  • 18.00: Politiet offentliggjør de første navnene på drepte etter terroraksjonen.
Onsdag 27. juli:
  • 13.19: Politiet nedjusterer antall savnede på Utøya fra fem til en.
Fredag 29. juli:
  • 18.00: Politiet offentliggjør de siste navnene på drepte etter terroraksjonene. Samtidig blir det klart at det endelige tallet på drepte er 77: 69 på Utøya og 8 i Regjeringskvartalet. (ANB-NTB)

Ekspedisjonssjefen befant seg mellom Høyblokka og Akersgata da Breiviks bombe smalt. Han var på vei tilbake til kontoret i Samferdselsdepartementet etter at hans faste frisør likevel ikke hadde ledig noen time til ham denne fredagen.

Han hører smellet fra den andre siden av regjeringsbygningen og rekker akkurat å spørre seg hva som skjer.

– Så er det noe som treffer meg, en trykkbølge, som tar meg opp og kaster meg av gårde. I etterkant har jeg forstått at det er ganske langt av gårde, flere titalls meter, fortalte Raasok i Oslo tingrett.

Den velkledde mannen ankom rettssal 250 på krykker, tydelig merket av skadene bomben påførte ham 22. juli.

En halv time etter eksplosjonen er han på Ullevål sykehus. Han ble påført en serie alvorlige skader i hele venstre side; lungene, skulderen og alvorlige skader i begge beina. Etter noen dager blir det klart at venstre bein ikke kan reddes og må amputeres.

Tre uker lå Raasok på intensivavdelingen, tungt medisinert og med skrekkelige hallusinasjoner om at han skulle dø. Personalet på sykehuset skjermet ham for informasjon om hele rekkevidden av terrorangrepet. Først i slutten av perioden fikk han også vite om det som var skjedd på Utøya.

– Jeg reagerte, som jeg husker, voldsomt på det. Jeg syntes bare det var så ufattelig trist, og da gråt jeg, altså. Da gråt jeg. Alle de barna, alle de barna som ble drept på Utøya, sa han.

Raasok var på opptrening på Sunnaas sykehus i flere måneder etter terroranslaget og er fremdeles under rehabilitering. Likevel ser han fram til å komme tilbake i jobben, forhåpentlig til sommeren. Målet er å gjenoppta det gamle livet med jobb, familieliv og aktiviteter i størst mulig grad, selv med protese.

– Jeg har forsøkt å tenke positivt hele veien, og når man har så flinke folk rundt seg, så hjelper det veldig mye. Jeg kommer ikke til å gå like fort i Birken, men jeg skal gå på ski igjen, sa Raasok optimistisk.

Under vitnemålet fortalte 56-åringen om den viktige støtten han fikk fra familien, helsepersonell og fra flere medlemmer av regjeringen som besøkte ham på sykehuset.

– Jeg fikk besøk av kronprinsparet da jeg lå på Ullevål. Det betyr mye for meg. Senere, da jeg lå på Sunnaas, kom kongeparet på besøk.

Irene Østby er blant dem som ble skadd i regjeringskvartalet, men som ikke er nevnt i tiltalen. - Først var det veldig skuffende, men nå er det greit, sier hun.

Østby befant seg mellom Finansdepartementet og R4 i regjeringskvartalet da bomben eksploderte 22. juli i fjor. Hun fikk sprengt begge trommehinnene, og var full av kutt og blod.

– Jeg var helt sikker på at det kom flere bomber, og var livredd, sier Østby til NTB.

Hun har fulgt rettssaken mot Anders Behring Breivik fra Oslo tingrett de to første ukene, og synes det har vært tøft å høre fornærmede forklare seg.

– Det tærer på kreftene å følge med, sier hun.

Selv er hun ikke med i tiltalen, og hun skal ikke vitne.

– Da jeg ikke ble nevnt i tiltalen ble jeg først veldig skuffet. Da følte jeg at min historie kanskje ikke var viktig, og at jeg ikke var en del av saken. Etter hvert gikk det bedre, og nå er det ikke noe problem. De fornærmede som er med i tiltalen vitner, sier hun.

Hun sier videre det virker som det er en stor belastning å vitne, men at hun likevel gjerne ville ha vitnet dersom hun var blitt spurt om det.

Østby har først og fremst fulgt rettssaken for å få et bedre bilde av Anders Behring Breivik.

– Jeg sitter og følger med på reaksjonene hans, men får ikke så mye ut av det. Nå er jeg veldig spent på tilregnelighetsspørsmålet, men det er det lenge til vi får en konklusjon på, sier Østby.

En 34-åring som 22. juli var på jobb i Næringsdepartementet, beskrev i retten at han var i sjokk etter terrorbomben, men likevel greide å hjelpe andre bort fra regjeringskvartalet.

– Da jeg kom ut, så var det en følelse av at det var... tomt for lyd. Det var et hvitt, matt lys, og da jeg snudde meg rundt og så opp mot Høyblokka, så var ikke fasaden til å kjenne igjen. Og jeg kjente at jeg ble lammet. Jeg ble bare stående, sa mannen.

34-åringen var på jobb i sjette etasje i R4 da bomben eksploderte. Han fikk ingen alvorlige fysiske skader.

– Ved fontenen ved Einar Gerhardsens plass lå en død person. Jeg husker ikke så veldig mye, men jeg var helt sikker på at hun var død. Forbausende nok gikk jeg bare rolig videre, for det var ikke noe å gjøre for den personen, sa han.

Han forklarte at han så en kvinne sittende på en forhøyning og registrerte at hun var alvorlig skadd, og at han sammen med en annen person støttet henne bort fra området.

– Vi så en mann litt lenger inne på plassen som ropte «kom dere ut herfra». Det var ikke spesielt til oss, men jeg tror det var til alle. Han løp og ropte at blokken kunne rase. Da sa jeg at vi må få henne ut herfra, sa 34-åringen.

De håpet å finne en ambulanse i Møllergata eller på Youngstorget, men måtte helt ned til Storgata før de fikk kvinnen inn i en ambulanse.

Kvinnen det gjelder skulle ha vitnet i terrorsaken torsdag, men hadde fått fritak. Derfor ble det i retten lest fra hennes politiforklaringer.

Ett av ofrene i eksplosjonen 22. juli slapp fra hendelsen med kun blåmerker og et kutt av fysiske skader. Men han forteller at han slet med psyken i minst fire måneder i etterkant.

– Første dagen etterpå var spesiell. Det er først da det går opp for en hva som har skjedd. De første fire ukene følte jeg mye utrygghet og var svært skvetten. Lydene behøvde ikke være høye, og noen brå bevegelser kunne sette meg ut av spill. Kroppen var i beredskap. Dette vedvarte i hvert fall i fire måneder, kanskje mer, fortalte det 34 år gamle vitnet i retten fredag.

Han jobbet som sekretær i Næringsdepartementet og befant seg i sjette etasje i R4 da bomben eksploderte.

Mannen forteller at han også slet med konsentrasjonen i etterkant av hendelsen.

– Første uka var det ikke mulig å lese. Det å finne ord, selv enkle ord, var noen ganger vanskelig. Å lese kort var umulig. Jeg kjente at jeg ikke kjente igjen min egen person. Jeg kunne plutselig bli sint eller veldig lei meg, forklarte han.

Han la til at det meste av plagene har avtatt.

34-åringen sier han var tilbake på jobben mandagen etter 22. juli.

– Det var fint å møte hverandre igjen. Det var kanskje det viktigste, komme tilbake og se at folk var i live, fortalte han i retten.

34-åringen som vitnet i terrorsaken beskrev det som fryktelig ubehagelig å måtte vitne i retten.

– Det er fryktelig ubehagelig, sa 34-åringen på direkte spørsmål fra sin bistandsadvokat om hvordan han opplevde det å måtte vitne i saken.

– Jeg ble så sint. Det var så urettferdig, sa 34-åringen da han forklarte hvordan han reagerte på informasjonen om å bli stevnet som vitne.

34-åringen, som var sekretær i Næringsdepartementet da terrorbomben gikk av, sa at han den første måneden var veldig interessert i saken.

– I den første delen med å bearbeide dette, var jeg veldig aktiv med å gå inn i saken. Etter det har jeg gjort alt jeg kan for å gå ut av den igjen, sa 34-åringen.

Han beskrev at han på spørsmål fra sin bistandsadvokat hadde bedt henne luke bort en del informasjon, slik at han bare fikk den aller mest nødvendige informasjonen i saken og heller kunne gå inn i saken igjen senere. Men så ble han stevnet som vitne.

34-åringen er ikke en del av tiltalen.

Jan Ola Larsen (65), som er underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet, forklarte i retten fredag om de voldsomme ødeleggelsene i S-blokka der han var på jobb 22. juli.

– Det var et voldsomt drønn, helt annerledes enn alle andre eksplosjoner jeg har hørt. Jeg satt foran dataskjermen og fikk den opp i ansiktet. Hele vindusveggen kom inn og skrenset over skjermen. Jeg gikk over ende og endte på rygg i kaoset, og da jeg kom til hektene en stund senere så var hele kontoret snudd opp ned, sa han.

Han brukte tid på å komme seg ut av kontoret. Gjennom et hull i veggen så han ut mot Høyblokka.

– Jeg skjønte det hadde vært en kolossal bombe, sa han og fortalte videre om ødeleggelsene i sitt eget departements bygning.

– Det hang ledninger nedover langs veggene som girlandere. Takplatene hadde løsnet, og hele korridoren var full av støv og tåke, sa han.

Det hadde nettopp vært en liten samling i en kjøkkenkrok da bomben smalt.

– Vi ble enige om at nå hender det vel neppe noe særlig mer, så det var like godt at vi avsluttet og dro hjem for dagen, sa han om samlingen i et feriestille departement. Etter smellet gikk han for å undersøke om kollegene hadde kommet seg ut.

– Heldigvis hadde de det, for de kontorene var helt smadret. I motsetning til på mitt kontor var veggene blåst inn og løsnet fra gulvene på grunn av trykket, beskrev han.

Larsen fortalte at han ville finne nøklene til garderobeskapet sitt for å hente jakken med nøkler og lommebok, men at han skalv så mye på hendene at han ikke fikk dem ned i lommene.

– Men så var skapet sprengt i filler, så det var bare å ta nøklene og gå, sa han. Deretter tok han seg ut via en spiraltrapp fylt med glassrester.

Larsen satt i krisemøter hele lørdagen dagen etter 22. juli og mener han var heldig som hadde arbeidsoppgaver som gjorde at han slapp å følge med på alle nyhetssendingene på TV.

Larsen er underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet og befant seg i S-blokka 22. juli.

Han slapp fra eksplosjonen med kun lettere sårskader, og kunne derfor raskt ta fatt på arbeidet med å skaffe oversikt over det som hadde skjedd og legge en plan for veien videre.

– Etter at jeg var blitt sydd og utskrevet fra legevakten, ringte jeg saksbehandlere i avdelingen, sjefen min som var på ferie og kriseledelsen i departementet. Jeg ble innkalt til krisemøte neste morgen i Helsedirektoratets lokaler, og satt i møter hele neste dag, fortalte Larsen i retten fredag.

Han sier at Helsedepartementet slapp heldig fra 22. juli.

– Vi var 22 stykker på jobb den dagen. Elleve ble skadd, men ingen hardt skadd. Flere har fått svekket hørsel på høyre øre, den siden som var vendt ut mot der eksplosjonen skjedde. Flere har også fått andre fysiske skader og har vært gjennom flere operasjoner for å få ut glass i kroppen. Enkelte har fått tinnitus og balanseproblemer. Men alt i alt, så slapp vi forholdsvis heldig fra det hele, sa Larsen.

Larsen beskrev at flere av de ansatte i S-blokka ble sittende fast i katakombene under bygningen etter at bomben gikk av.

– Noen ble fanget fordi det var vanskelig å komme ut av inngangen. Trykket falt midt i kroken på S-blokka og slo i filler hele hjørnet der hovedinngangen er, forklarte han.

De ansatte trakk da ned i katakombesystemet. Da brannalarmen gikk, slo dørene igjen.

– Hele tiden mens vi var der, så kimte brannalarmen. Ellers så var det helt stille, beskrev han.

Larsen, som er underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet, beskrev det dagliglivet for ansatte i statsadministrasjonen som krevende etter 22. juli.

– Livet ble mye mer plundrete for folk. Det offisielle syn er at det var business as usual, men det var business med kulepenner og papir. Det var bare det mest nødvendige som ble gjort, beskrev Larsen om tiden etter terrorangrepet. De ansatte har manglet alt fra PC-er til regnemaskiner og nødvendig faglitteratur.

En periode etter terrorangrepet økte sykefraværet, men det har nå normalisert seg igjen på rundt 4 prosent beskrev han.

Underdirektøren karakteriserte i retten terrorangrepet som et «angrep på demokratiets institusjoner».

– Og vi som arbeider i departementene, vi er jo vant til å arbeide for ulike regjeringer. Selv har jeg arbeidet for en ren Høyre-regjering for en ren Arbeiderparti-regjering, og i de 30 årene jeg har vært embets- og tjenestemann, så har jeg arbeidet for alle mulige slags politiske konstellasjoner. Og vi er alle innstilt på at vi arbeider for den til enhver tid sittende statsråd utgått av Stortinget ved valg, sa Larsen, som understreket at alle borgere har rett og plikt til å delta i politisk arbeid i sin fritid.

Larsen som satt på kontoret sitt i S-blokka i regjeringskvartalet da bomben smalt, forteller at hele ansiktet ble rammet av glassbiter.

– Jeg ble sydd tre steder i hodet. I tillegg ble hele ansiktet mitt pepret med glassbiter, jeg ble plastret over det hele og blødde ganske kraftig, fortalte 65-åringen som er underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet i retten fredag.

Larsen, som fungerte som ekspedisjonssjef da bomben smalt 22. juli i fjor, forteller at først da han kom til Youngstorget, der han fikk tørket av blodet og vasket seg, forsto han at han var nærmest uskadd.

– Jeg fikk sårskader, og en skikkelig kul i pannen fordi vinduet traff datamaskinen som jeg fikk opp i ansiktet. Hele tyngden av vinduet kom opp i pannen. Så skrenset vinduet av og ga meg sårskader på tre steder i hodet, fortalte Larsen.

Han fortalte fredag at alle som var på jobb i hans departement denne julidagen i fjor, kom heldig fra det. Men de fleste har fått hørselskader. Selv hadde han kraftig ringing i ørene etter at Anders Behring Breiviks bombe hadde blåst inn vinduene og ødelagt store deler av kontorene i departementet.

– I dag er jeg jo hørselshemmet, sånn som ganske mange av oss som var på jobb den dagen. Jeg har sterkt nedsatt hørsel på det høyre øret, fortalte 65-åringen. Han sier dette har gitt ham en del plunder for å klare å fungere i jobben.

Larsen forteller ellers at han har flyttet fra Grünerløkka til et hus på roligere Ammerud. Han hadde egentlig bestemt seg for å gå av med AFP da han fylte 65 år i februar, men fortalte at 22. juli ikke skulle jage ham ut av jobb. Han har derfor planlagt å fortsette i jobben fram til departementet flytter inn i sine nye lokaler i det nye R6, like ved det gamle departementsbygget i Grubbegata, i juni.

Larsen (65) spørsmål fra bistandsadvokat Marte Randen om å si noe om psykiske plager hos hans kolleger i departementet.

– Dette har vært en svær påkjenning for alle som var utsatt for det. Mange er blitt veldig skvetne, og det har også vært søvnproblemer for mange, sa Larsen, som er underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet.

– Det som kanskje er litt overraskende, er at de som ikke var på jobb er sterkt preget av dette. Mange plages av skyldfølelse fordi de føler at de skulle ha gjort noe mer. Jeg kan fortelle hvordan jeg selv følte det da jeg kom ut, at jeg ikke var i stand til å hjelpe andre enn meg selv og knapt nok det, sa Larsen.

Han viste også til at flere ønsket å melde seg til jobb etter terrorangrepet, men at de som var på ferie fikk beskjed om å fullføre ferien.

Larsen sa også at ødeleggelsene i S-blokka innebærer at en kjær arbeidsplass er gått tapt.

– Det var veldig godt arbeidsmiljø, og jeg synes det var en veldig fin arbeidsplass. De fleste savner nok den nære kontakten, for nå sitter vi på forskjellige adresser, sa han.

Han var den fjerde av de skadde i regjeringskvartalet som forklarte seg i retten fredag, og etter hans vitnemål tok retten lunsjpause litt over klokken 11.30.


Skulle avslutte dagen

Om ettermiddagen 22. juli var Ole Peder Norheim (52) i ferd med å avslutte siste arbeidsdag før han skulle på ferie med datteren. Ferien ble alt annet enn hva han hadde tenkt seg.

Norheim jobbet som avdelingsdirektør i Departementenes servicesenter (DSS), som yter service og står for sikkerheten til de ulike departementene. I dag er han fristilt fra stillingen og sykmeldt.

Fredag fortalte han retten at 22. juli var en dag han hadde gledet seg til lenge. Dagen etter skulle han dra på tur til Jotunheimen sammen med datteren, og alt var gjort klart til ferie.

Han befant seg i første etasje i Y-blokka da eksplosjonen fant sted.

– Jeg husker et svært smell, et kort smell. Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, og tenkte at det måtte være en ulykke, forklarte han i retten.

Han forteller at han møtte på en kollega i gangen som ropte at det hadde vært en bombe. Han sier de to sammen brukte de neste minuttene på å sjekke at det ikke var andre ansatte i lokalene. Deretter løp de ut i resepsjonsområdet.


Sparket opp dører

Lederen for sikkerhetsavdelingene i departementene, Ole Peder Norheim, sparket opp minst ti dører for å finne overlevende og skadde etter 22. juli-angrepet.

I retten fredag forklarte han at han raskt bestemte seg for å løpe oppover i en av bygningene for å finne overlevende etter terroranslaget.

Hans avdeling hadde tilhold i Y-blokka da bomben smalt. Da han kom ut, hadde han først ikke fått noe ordentlig inntrykk av de enorme ødeleggelsene.

– Men ved min inngang i resepsjonen, fikk jeg det første inntrykket av hvor voldsomt dette hadde gått for seg. Jeg så ansatte løpe ned i panikk, jeg så åpne dører. En av rollene jeg har som leder for sikkerhetsavdelingen, er å bistå i evakueringen av departementene. Det første som slo meg, var at jeg var nødt til å få ut folk. Akersgata virket som det tryggeste stedet når jeg så skadene på Høyblokka. Jeg bisto for å få ut folk mot Deichmanske bibliotek. Så ringte jeg min kone og fikk forklart hva som hadde skjedd, og at det var bra med meg, sa Norheim.

Han beskrev at han deretter gikk mer over på autopilot. Norheim har omkring 30 års bakgrunn fra Forsvaret, fortalte han, og sa at det viktigste for ham i situasjonen like etter bombeangrepet var å få folk i sikkerhet.

– Jeg visste ikke klart hva som hadde skjedd eller om det var noen ytterligere trussel, sa han.

Han beskrev at han løp oppover i Y-blokka for å lete etter skadde samtidig som han varslet sine overordnede.

Jo lenger opp han kom, jo større var ødeleggelsene.

Statsrådens kontor var svært ødelagt. Flere dører var låst og det ga bekymring, beskrev han. En del dører var det imidlertid gule lapper på, det var ansatte som hadde markert at de var på ferie.


Dette kan ikke gå bra

Han tenkte at det ikke kunne ha gått bra med de to som befant seg inne i resepsjonen i Høyblokka.

– Først på Einar Gerhardsens plass fikk jeg se det store hullet, sa Norheim i retten fredag.

Han så på Høyblokka og så at resepsjonsområdet der to av hans ansatte hadde jobbet, var ødelagt.

– Jeg tenkte på de to som satt i resepsjonen og tenkte at dette kan ikke gå bra, sa Norheim.

Senere skulle det vise seg at én av de to DSS-medarbeiderne ble drept, mens den andre nærmest på mirakuløst vist overlevde.

– Selv må jeg si at jeg tenker mye på vårt eget personell som var til stede. De var til stede da det smalt og var svært delaktig i livreddende førstehjelp på flere personer, sa 52 år gamle Norheim.

Selv gikk han forbi en av de drepte som lå dekket til med et teppe på en mur på Einar Gerhardsens plass. På grunn av tildekkingen skjønte han at dette ikke var en person han skulle bruke tid på. Norheim jobbet resten av dagen med å bistå det operative personellet fra DSS som var i sving.

Norheim, som jobbet i Y-blokka, fortalte at han før han kom ut på Einar Gerhardsens plass klokka 15.45, hadde gått gjennom kontorlokalene i Kunnskapsdepartementet.

Her fortalte han at han fant en ansatt som hadde lettere kuttskader.


Bedt om å gå

Norheim fortalte om forsøket på å få oversikt over situasjonen og etablere et operasjonssenter etter terrorangrepet.

– Jeg var ikke i uniform. Sivilister er aldri veldig velkomne i slike situasjoner, og jeg ble flere ganger bedt om å gå, men jeg mente at det var viktig å være der. Mine to viktigste seksjonsledere kom tilbake til jobb og greide å komme gjennom politiets sperringer, fortalte han.

Seksjonssjefen for resepsjonstjenesten fikk beskjed om å finne et sted der en krisestab kunne etableres.

– Høyesterett ble nevnt som et alternativ, og i den grad jeg har utført sivil ulydighet så var det da. Vi tok oss inn i Høyesterett, fikk ryddet et kontor og hadde vårt første møte i den provisoriske krisestaben der, sa han.

Et kvarter senere, om lag klokken 17.45, fikk de beskjed av politiet om å forlate bygningen på grunn av frykt for flere bomber.

– Vi var usikre på hva vi skulle gjøre, men så var det noen som fant ut at vi kunne gå til P-Hotels i Grensen. Der var det plass i herberget, for å bruke det uttrykket. Vi åpnet et møterom og gikk rett i vårt første formelle krisemøte.

– Det handlet om status for hendelsen, bygg, kriseledelse, personell, helseapparat, vakthold, sikring og oversikt over eventuelle omkomne, sa han.

– Fungerende direktør ga en veldig god og fornuftig føring på at nå må myndighet og ansvar delegeres ned på laveste nivå, slik at vi kan gjøre det vi er drillet på å gjøre for å håndtere krisen og situasjonen.


Krevende situasjon

Han forteller om en svært krevende arbeidssituasjon 22. juli.

– Situasjonen for vårt personell var helt spesiell. De fleste departementer var hardt rammet, og for de ansatte handlet det om å komme i sikkerhet. For oss var det stikk motsatt. Vi måtte sette oss i stand til å ivareta tjenesten, forklarte Norheim fra vitneboksen fredag.

Han forteller at han satt i flere krisemøter for å legge en plan for arbeidet. Han opprettet en base for de ansatte på et hotell i nærheten, og kalte inn bedriftslegen og bedriftspsykologen.

Norheim sier at etter eksplosjonen, var det viktig for ham å komme seg tilbake til vaktsentralen, ettersom status på Høyblokka fortsatt var usikker.

Han sier han begikk sivil ulydighet da han tok seg forbi politisperringene og inn på området, hvor han tok bilder og fikk inntrykk av de enorme ødeleggelsene bomben hadde forårsaket. Han forteller om svært høy varme, takplater som hang løst, høy fuktighet og drypp fra tak.

Ifølge Norheim var systemene nokså operative, og de klarte å håndtere vaktsentralen. Spesielt viktig var dette for politiet, som fikk overvåkingsbilder fra stedet kort tid etter eksplosjonen.


Rasjonell boble

– Jeg var inne i en rasjonell boble den første tiden, sa sikkerhetssjef Ole Peder Norheim da han vitnet i terrorsaken fredag.

Norheim beskrev at han den første tiden ikke kunne gå ut av den rasjonelle boblen han trengte rundt seg for å få gjort en skikkelig jobb.

– Allerede første natten, jeg holdt på til klokken 3 før jeg la hodet på puta, så var jeg inne i en veldig rasjonell boble. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg gjorde da. Men min største frykt var å bevege meg ut av den boblen, og å bli emosjonell, sa han.

Han beskrev at han visste det var lite som skulle til for at boblen skulle sprekke.

– En tekstmelding hjemmefra kunne være nok. Eller opplysninger om skadde, drepte, sa Norheim.

Han sa også at han i den første tiden etter bombeangrepet var svært bekymret for de ansatte i sikkerhetsavdelingene.

– Flere av dem har ulik kulturell bakgrunn. Noen kommer fra områder med borgerkrig. Flere sikkerhetsvakter har bakgrunn fra Forsvaret og fra krigsområder. Jeg tenkte på hvordan de håndterte det, sa Norheim.

Han sa at tankene på dette naget ham, og at han forsto at etterarbeidet kom til å ta tid.

– Jeg skjønte at for vår del var dette starten på en meget krevende krisesituasjon. Utøya fikk jeg på ett eller annet tidspunkt den kvelden informasjon om, men det måtte jeg stenge ute. Vi hadde mer enn nok hos oss, sa Norheim.

Han beskrev også at det i de første timene etter angrepet var mye å gjøre for å sikre gjenstander fra regjeringskvartalet.

– Viktige papirer fløt omkring, beskrev Norheim.


Vanskelig å se bilder

Norheim sier det var vanskelig å se de første bildene av Anders Behring Breivik.

– Det var svært tungt for meg og mine ansatte da bilder av en for meg ukjent person, kom ut og møtte oss på avisforsidene, sa Norheim i retten fredag.

Norheim understreket imidlertid at han har respekt for den jobben pressen gjør.

Norheim ga en lang og detaljert beskrivelse av sin jobb og opplevelser 22. juli i fjor. Han forteller at han uavbrutt i åtte dager etter terroraksjonen ledet virksomheten i Departementenes servicesenter (DSS). De neste trekkene skulle planlegges, ting skulle på plass. Han forteller blant annet at bedriftshelsetjenesten knyttet til seg 40 medarbeidere for å følge opp alle de som ble rammet.

– 500 ansatte har vært inne til helsekontroller, og det er flere tusen som man jobber med å få fulgt opp hvis det er behov for det, fortalte Norheim.

52-åringen forteller at DSS har hatt tilhold i Y-blokka hele tiden etter 22. juli i fjor, fordi det var mest hensiktsmessig for å sikre deler av den operasjonelle virksomheten.

– Tiden det siste halvåret har vært svært krevende, sa han.


Tunge måneder

I mars måtte han be om å bli fristilt fra stillingen som avdelingsdirektør i Departementenes servicesenter (DSS).

Han fortalte først at han etter å ha jobbet i regjeringskvartalet i åtte dager i strekk etter bilbomben, fikk beskjed om å gjennomføre en planlagt utenlandsferie.

– Jeg reiste utenlands med min kone og datter, men jeg var litt som Columbus. Ikke visste jeg hvor jeg skulle, ikke visste jeg hvor jeg var, og etterpå var jeg ikke sikker på hvor jeg hadde vært, sa han.

– Jeg ble mer og mer sliten utover høsten i fjor. Hver tredje weekend prøvde jeg å ta utvidet helg, for tradisjonelt har jeg da greid å samle meg og hente krefter. Etter hvert begynte tankene å ødelegge nattesøvnen, og jeg klarte ikke å hente meg inn, fortsatte han.

– Forventningene til ansatte og alle med behov for våre tjenester ble formidable, og for meg ble det umulig å innfri. Det gikk fram til 12. mars. Da kom jeg tilbake fra fjellet, og min kone sa at jeg så mer sliten ut enn da jeg reiste.

Han sa at han ikke hadde sovet, og at han valgte å ta signalene.

– Jeg elsker min jobb og følte jeg var den rette til å løse problemene, men et batteri som ikke tar imot ladestrømmen er ikke brukelig, og der er jeg, sa Norheim.

Han ba sin direktør om å bli fristilt fra stillingen og ble deretter sykmeldt.

– Siden har jeg vært veldig fokusert på det som skjer her i retten, og på situasjonen som tiltalte påførte ikke bare meg, men alle de ansatte og dem som står bak dem. Min familie har på mange måter hatt det like ille som meg eller enda verre.

Norheim sa at han nå jobber hardt for å komme seg tilbake i en jobbsituasjon.


Så ikke Breivik

Norheim sier at vaktsentralen ikke så Anders Behring Breivik på overvåkingsbildene.

Forsvarer Vibeke Hein Bæra spurte Norheim ut om rutinene for overføring av mistenkelige bilder til politiet.

Norheim understreker at rent teknisk er det satt opp for at det kan overføres bilder fra vaktsentralen til politiet. Han sier imidlertid at dette ikke er rutine for ukjente biler som parkerer utenfor, hvor det er innkjøring forbudt.

– Det er noe som skjer relativt ofte. Vi har en egen rutine og prosedyre på det, forklarte Norheim.

– Noen sier at hadde man hatt politiøyne, ville man sendt en patrulje og stanset gjerningsmannen før han rakk å kjøre bort. For meg er det viktig å si at det da ikke var noen gjerningsmann. For oss var det snakk om en feilparkert bil og en sjåfør vi ikke hadde kontroll på. Dersom vi hadde ringt politiet og sagt at vi hadde sett en feilparkert bil, vet jeg ikke om de hadde rykket ut på det. Det er en ganske vanlig situasjon, sa han.

Norheim forteller at det var først en stund etter 22. juli at han fikk melding om at det var lagt ut overvåkingsbilder av Breivik som forlater åstedet i politiuniform. Heller ikke noen av kollegene hadde da sett Breivik på overvåkingsfilmene.

– Bildene er nok bearbeidet og behandlet, og etter mye gjennomgang har man funnet Breivik. Hadde vi sett ham på bildene, hadde vi nok reagert, forklarte Norheim. (ANB-NTB)

Følg Nettavisens løpende oppdateringer fra rettsaken under:

På forsiden nå


Trebåtfestivalen, torsdag

Båter, mennesker, aktiviteter, taler, latter, fagprat, historieutveksling, lek. Listen er lang, og vi har forsøkt å fange de beste øyeblikkene fra årets "høydepunkt på Sørlandet".

Se bildene her

Uka i bilder

Risør og Gjerstad fra dag til dag!

Se bildene her