En Pilatus-drøm

Jeg drømte i morges. Det må ha vært like før jeg våknet. Jeg drømte at jeg skulle møte en gruppe mennesker. En av de som skulle komme var en ung gutt jeg kjenner. Det gikk rykter om at gutten hadde fått kjæreste, og jeg var litt spent på hvem dette kunne være. Han hadde like godt med seg kjæresten på møtet. Men, mens vi andre satt pent og pyntelig på våre stoler, fikk jeg til min forundring se at gutten lå og klinte med kjæresten sin på gulvet! Han over og hun under. Jeg trakk øynene mine fort tilbake, men gjorde likevel en liten tilleggsobservasjon: Kjæresten minte veldig om guttens litt eldre søster!

Senere på dagen var jeg i en annen sammenheng. Jeg syntes ikke jeg røpte for mye, da jeg litt artig slo fram på at den nevnte gutten visstnok hadde fått kjæreste. Da jeg skjønte på reaksjonene at dette ikke var noen ukjent sak, spurte jeg like gjerne om noen visste hvem kjæresten var. Det ble en litt forlegen stemning, og noen hvisket i øret mitt at kjæresten var guttens søster! Begge, vitale, velfungerende mennesker. Kjærester og barn av samme foreldre.

Jeg våkner. Jeg vet straks hvilken dag det er i morgen: Dagen for Stortingets behandling av ny ekteskapslov. Jeg vet også at jeg har sukket til Gud: ”Kan du ikke hviske noen noe i øret. Du forsøkte jo med kona til Pilatus, natten før han overlot Jesus til korsfestelse!”

Jeg blir liggende og reflektere over drømmen. Hvorfor var det så utenkelig at to søsken kunne bli kjærester, og kanskje med tiden gifte seg og starte hjem.? De kunne til og med få barn på naturlig måte. Jeg vet umiddelbart at dette ikke er lov bl.a. på grunn av genetiske årsaker. Men dette kan man sikkert gjøre noe med i vår tid, tenker jeg videre. Og om ikke annet er mulig, kan man jo skaffe barn på andre måter, ved kunstig inseminasjon, adopsjon osv. Og de vil garantert være gode omsorgspersoner.Så hvorfor ikke? Det kan vel ikke være andre hindringer for dette enn Norsk lov og samfunnets fordommer, eller at en eller annen pressgruppe med noen titalls medlemmer, ikke har kommet på banen enda? Eller at ingen enda har skjønt at akkurat denne forandringen er riktig, fordi vi før har gjort så mange andre riktige forandringer?Det er trendy å snakke om klimakrisen for tiden. Etter to hundre år med industrielt kvelertak på naturen, begynner den å få pustebesvær, og vi bare må foreta oss noe. Jeg låner ord fra Solsangen av Franz av Assisi: Solen, månen, vannet, ilden og jorden hikster i fortvilelse: ”Vi er deres søstre og brødre. Vi er ikke deres slaver som dere kan herse med. Vi er skapt til å leve i et bærekraftig fellesskap med dere!”Skulle ikke det samme gjelde det viktigste av alle fellesskap i skaperverket, familien? Hvordan skal vi leve? Naturlig selvfølgelig! Hvilken rettledning gir Bibelen for dette, boka som fremdeles de aller fleste i vårt land ønsker å bygge livet sitt på, skal vi tro kirkemedlemskapsstatistikken? Jo, lev naturlig! En far er en far, en mor en mor, et barn et barn, en søster en søster og en bror en bror. ¿ Det begynte med en drøm. Det virket ikke på Pilatus, så kanskje vi også denne gangen må si med den korsfestede: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Men i så tilfelle er heller ikke alt håp ute. Den gamle boken forteller nemlig også om en påskedag.

Johan Filip Løvgren Pastor i Risør Frikirke