Boplikt – viktig i dag?

Endelig er det noen som tørr å invitere til revurdering av boplikten, som lenge har vært en hellig ku. Ronald Ramberg blir av AAB 24.februar utfordret i forhold til om han var enig i boplikten da den ble innført. Det sitter kanskje et par til rundt om og svarer det samme som Ronald – ”at de ikke helt forsto hva boplikt innebar den gang”. Dette er for så vidt en god og ydmyk holdning inn i en debatt som er vanskelig, og dermed et godt utgangspunkt for videre prosess.

Imidlertid synes jeg debatten ikke bør fokusere for mye bakover på om hvem som hadde rett eller tok feil den gang på 70-tallet. Det som er langt mer fruktbart er å se på de endringene i omgivelsene og forutsetningene som har kommet til som nye rammebetingelser i ettertid, og som vi i dag må forholde oss til. Og enda bedre om noen av disse rammebetingelsene kanskje til og med kan gi byen nye muligheter inn i fremtiden.

Fire åpenbare og lett synlige endringer i samfunnet siden 70-tallet er:

1 – Ungdommer tar i større grad høyere utdanning og antallet administrative og akademiske arbeidsformer har økt vesentlig i forhold til på 70-tallet. I Risør er det fremdeles lite av denne typen arbeidsplasser. Ungdom flytter fra Risør, men sjelden tilbake.

2 – Internett gir rom for å være til stede der du fysisk ikke er. Dette gir uante muligheter både for bedrifter, offentlig sektor og oss som privatpersoner. Det går an å være i Risør samtidig som du er et annet sted og vise versa.

3 – Det har vært en generell velstandsøkning og familieøkonomien er styrket vesentlig i forhold til at de fleste familier har to inntekter. I tillegg har bankene en helt annen utlånspolitikk enn på 70-tallet, slik at finansiering av for eksempel bolig nr 2 er enklere enn tidligere.

4 – Det er i dag lagt vanligere skille seg enn på 70-tallet. Vi får barn i flere kull, men opprettholder tett kontakt mellom barn og foreldre.

Dette er bare noen eksempler på endringer i omgivelsene, som har endret forutsetningene for hvor og hvordan vi bor og lever. Og for flere har det resultert i at det i de siste årene har etablert seg flere ”Risør-nomader”.

Vi reiser til og fra, så ofte vi kan. For de fleste av oss er det Osloområdet – Risør som gjelder. Og det er langt mer enn juli måned vi snakker om. De fleste av oss er født og oppvokst i Risør, andre har bare blitt glad i byen fordi ”bestemor var herfra”. Vi har små barn som gladelig setter seg i bilen og kjører 4 timer på fredagen for å komme ned til den byen som de opplever som ”litt sin”, hvor de kan løpe i gatene, besøke bestemor, gå på kino, kjøre båt osv – en tilværelse storbylivet ikke har å by på.

Flere av oss har kjøpt egne hus, fordi vi er for mange og er her for ofte til å bo hos foreldrene våre.

Så hvorfor flytter vi ikke likegodt til Risør? Årsakene er forskjellige og sammensatte. Noen av oss har barn som ikke bor sammen med begge foreldre, og hvor en flytting fra dagens bosted ville innebære et vesentlig tap for barna. For noen av oss vil en flytting til Risør innebære den sikre arbeidsledighet, eller en total endring i arbeidsoppgavene fordi Risør ikke har så mange arbeidsplasser for de som har slitt pultene på universitetet i flere år. Derimot gjør internett at vi faktisk kan jobbe fra Risør noen dager, slik at helger og ferier kan forlenges gjennom hele året.

Flere av oss har en veldig bevisst holdning til å bruke byen, foreninger og den lokale handelsstanden og legger igjen store deler av inntekten vår her. Vi er også populære i vennekretsen som gjerne blir med en tur til Risør. Flere av oss leier også tidvis ut husene våre, og gir turister tak over hodet – en viktig forutsetning for sommerens tilstrømning av turister og inntekt for handelsstanden.

Altså er vi ambassadører for byen. Vi elsker å være i Risør, og er heller her enn å dra noen turer utenlands eller kjøpe hytte på svenskekysten. I de siste par åra har imidlertid flere av oss blitt behandlet som en pariakaste i form av varsler om tvangssalg fra kommunen. Vi har jo vært så freidige å kjøpe hus her må vite – i stedet for å vente til vi arver. Vi selv, og flere av byens innbyggere synes imidlertid det er å drive boplikten for langt, og at kommunen og de til nå politiske behandlingene av sakene, ikke er i tråd med hva Risørs befolkning ønsker seg. Det er nå våre barns besteforeldre lever – ikke når vi eventuelt endelig arver et hus. (Og for den politikeren som ikke har forstått det: her er det mange stemmer å hente.)

Den beste tilnærmingen til endringer i omgivelsene er å forsøke å dra nytte av dem – slik som Ronald nå inviterer til. Jeg ønsker byens politikere en god debatt- måtte den bli tverrpolitisk, åpen og vidsynt, og gjerne se boplikt i sammenheng med andre viktige temaer som næringsliv, turistsatsing, eldreomsorg osv. Jeg oppfordrer til å etablere en overordnet strategi med tydeliggjøring av hva som er målet for byen de neste ti-femten årene og hva som skal være satsingstiltakene i årene fremover, slik at politiske og administrative hanekamper ikke overskygger det som er den virkelige trusselen for byen: synkende omsetning i det lokale næringsliv og en stadig større andel av befolkningen som må klare seg på ytelser fra folketrygden.

Lise Nilsen - ”Risør-nomade”