Kirken følger folket

En av årsakene til at Den norske kirke står så sterkt i befolkningen, er dens evne til å tolke folkemeningen også når den tolker Bibelen.

Det store flertallet i folket har lenge ment at homofile skal ha samme muligheter som andre, også til stillinger i Kirken. Nå følger Kirken etter. Heretter er ikke bispedømmeråd som ansetter homofile prester illojale mot overordnede vedtak, og de biskopene som vil, kan vigsle prestene og gi dem ansettelsesbrevet. Det mener et klart flertall av Kirke- rådets medlemmer, og seks av landets elleve biskoper. Det er all grunn til å tro at Kirkemøtet også kommer til å vedta at det er mulig å ha to syn i denne saken, når det kommer sammen i november.

Motstanderne av homofile prester og diakoner frykter at vedtaket åpner for et delt arbeidsmarked. Det får de nok rett i, i hvert fall i noen år framover. Men for dem som kjemper for likestilling for homofile også innenfor Kirken, er det nok langt bedre å bli vurdert som kvalifiserte søkere i store deler av landet, enn å være utestengt i nesten hele. Det er biskopene i Oslo og i kystfylkene fra Telemark til Trøndelag som ikke vil vigsle homofile. Resten av Østlandet, Trøndelag og hele Nord-Norge står nå åpent for alle som ellers er kvalifisert til slike stillinger. Kjønn og seksualitet har alltid vært vanskelig for Kirken. Kvinnenes kamp for like muligheter og like rettigheter var lang og seig, men den er vunnet.

Det er for øvrig interessant at alle de fire kvinnelige biskopene tilhører flertallet på seks, mens mindretallet på fem består av menn, fire av dem godt over 60 år. Det borger for at mindretallet om noen år har krympet, og at ingen, heller ikke i Kirken, blir vurdert ut fra sin seksuelle legning. Egentlig bør vel Kirken gå foran folket og vise vei. Men i enkelte spørsmål er det bra at den i hvert fall følger etter.