Han er en mann av mange ord, Espen Kvark Kvernbergh, der han sitter i Tangengaten 17, iført en rutete skjorte, grønn kakishorts, pumasokker og en solrød hud. Han har spist bananer og plommer, drukket te og bris og har pratet i til sammen fire timer om de store spørsmålene. Om det å våge og det å elske, og ikke minst det å våge og elske. Han har sitert Muhammed Ali, Wenche Foss, Edith Piaf, og ikke minst Gro Langslet, som har Kvernberghs favorittsitat. ”Det blir mer av det du snakker om. Sett ord på drømmene dine”.
Det er kanskje derfor han prater så mye.

Fornøyd med livet
Kvernbergh er regissør for ”Livet i Sørfjorden” som spilles på Moen trebåtbyggeri under Risør Trebåtfestival. For andre år på rad settes amatørteaterforestillingen om trebåttradisjonen på Moen opp. Det er under en uke til forestilling og Kvernbergh er fornøyd med livet.
– Jeg har det fint. Helt ærlig så har jeg ventet besøk fra en spesiell person hele denne uken, men så kommer han ikke, så i dag tenkte jeg å ikke bli fotografert så nært, for jeg er ekstra posete under øynene og har hjertet litt utenpå. Men ellers har jeg det fint. Jeg kombinerer sommer med teater i tillegg til det å elske. Det er fint vær, det er te i koppen og jeg skal portretteres. Livet er en gave.
Espen Kvernbergh vokste opp på Stovner i Oslo og kom etter hvert til å bli en profilert skikkelse i byens røde miljø. Som medlem i AUF ble han kjent med Ted Hanisch og Turid Birkeland.
– Jeg vokste opp på verste østkant fram til jeg var 16. I samme periode meldte jeg meg inn i AUF. Det har hatt en stor innvirkning på senere veivalg. Så flyttet jeg til Høvik. Det er et godt bilde på hvordan jeg beveger meg gjennom livet. Mellom ytterpunktene.

Ja og nei
Ja-aksjonen og Nei til atomvåpen var hans fanepolitiske saker som ung. Og sammen med Turid Birkeland vokste drømmen om å fusjonere politikk og kultur sammen.
– Turid Birkeland og jeg fant hverandre over en plate med Barbra Streisand. Vi vokste jo begge opp på Stovner i Oslo og tråkket våre ungdomssko sammen.
– Så du gikk fra politikk til kultur?
– Jeg er levende overbevist om at vi kan skape den verden vi vil leve i og overbevist om at vi kan leve i en verden fylt av fred og kjærlighet. Men politikk og kultur er ikke uforenlig. Kulturen taler bare mer direkte til folks hjerter .
Kvernbergh har ingen teaterutdannelse. Etter et avslag på teaterhøyskolen som 20-åring ble han overbevist om at det var noe annet han ville. Og etter flere år som aktiv politiker snek teatersjangeren seg inn i hans virke. Men egentlig var det et kall som kom allerede mens han var en liten pjokk.
– Da jeg var seks år gammel lette jeg i klesskapet til mamma. Hun hadde noen utrolig fine kjoler som passet veldig godt til meg. Det var vel da jeg forsto at jeg ville drive med teater. Som 20-åring var jeg ikke like overbevist. Men det er jeg nå. Og utdannelsen min, ja, det eneste morsomme med den er størrelsen på studielånet mitt. Det eneste jeg har fått ut av utdanningen min er et semesteremne i teatervitenskap

Et langt liv
Å gjøre rede for Kvernberghs curriculum vitae kan bli en lang affære. De siste 20 årene har han kombinert kultur med både politikk og kaféliv. Senest sammen med sin makker Turid Birkeland på Solsiden Café. Nå er han partner i SPLINT, et firma som driver kommunikasjonstrening og lederutvikling ved bruk av drama. I tillegg kan han berette om en salat av fremtidige planer, bokprosjekter og drømmer. Men hans hjerte banker aller hardest for Elvebakken Videregående skole, og de mange revyene han har regissert.
– Det å arbeide med ungdom og teater kommer til å prege det jeg gjør til jeg dør. Kvernbergh har gjennom sin mangslungne kulturhistorie opplevd både opp –og nedturer. For fem år siden skulle han utvide kulturbegrepet i metodistkirken i Tønsberg. Kvernbergh ville presentere det han selv kaller Norges største eksport på djeveldyrkelse. Dessverre oppdaget han litt for sent hva han hadde stelt i stand. – Jeg tror jeg skjønte alvoret da de kom dagen før med to søppelsekker med sauehoder. Da begynte jeg å kjenne ubehaget. Og da rockerne kom etterpå, og de dryppende sauehodene ble plassert på pidestaller rundt scenen, og musikken startet, og lyden var så høy at vinduene dirret, og alt var svart, og dystert og jævlig høyt, da følte jeg meg så liten og malplassert og utenfor alle rammer, som jeg aldri har gjort før. Det var rett og slett satanrock i en kirke.
Seansen utløste et ramaskrik blant metodistene.
– Helvete brøt løs, rett og slett. Metodistene angret og gikk til frontalangrep på oss som skulle utvide kulturbegrepet lite grann. Jeg er åpen, noen vil si naiv, og i alle fall blåøyd, så jeg tenkte det er klart vi skal åpne kirken for Gorgoroth! Han ene var attpåtil tiltalt og skulle i rettssak, og det gikk rykter om noe drap, og det hadde vært opptøyer i Tsjekkia og Brasil når de var der. Jeg er for ytringsfrihet og musikk, men det er ikke alltid jeg skal ha noe med det å gjøre, ler han.

Kulturkritikk
Oppturer har han også hatt. Gjennom åtte år har han satt opp fem revyer på Elvebakken, som har resultert i to seksere, to femmere og en firer i terningkast blant Aftenpostens bedrevitere. Én gang fikk han også en treer for en revy han satte opp et annet sted. Det smakte vondt. – Det hadde vært enda bedre å få en ener, innerst inne så har jeg ofte en følelse av hvor ting bærer hen, i den grad jeg klarer å lytte til mine egne erfaringer og intuisjon. Og av og til så jobber man så mye at man skjønner at man ikke får lagt ned så mye innsats som man skulle gjort på alle områder. En treer er en skuffelse på egne vegne for, ikke har jeg gjort en bra nok jobb for meg sjøl og ikke har jeg gitt som andre forventet. Hvis du hadde fått en ener kunne det enten stinket for jævlig eller du kunne provosert noen og truffet feil.

Kvernbergh liker ikke treere. Før likte han nynorsk. Nå er han tvilende.
– Jeg var for nynorsk i skolen, men nå er jeg faan meg ikke sikker lenger på det området, og på et par andre. Språkarv er viktig, men jeg er ikke sikker på at nynorsken oppfyller det minste felles multiplum av vår språkkultur. Da burde man kanskje heller ta utgangspunkt i de mange fine dialektene vi har her i Norge. Språk er viktig i møte med andre, kanskje du er bedre rustet hvis engelsk, tysk og fransken sitter, enn om du har ført Ivar Aasens arv videre. Én dag håper jeg at nasjonalstatens grenser opphører, og at alle kan ferdes fritt over landegrensene. Det er et stykke å gå dit, men i den sammenhengen er det viktig å snakke sammen, og jeg er ikke sikker på om Ivar Aasen kan hjelpe oss der
– Dette handler om EU?
– Rett og slett, jeg ser faren ved at store land slår seg sammen og lager tollbarrierer mot de fattige landene. Norge har et proteksjonistisk system for å verne om sine produkter. Jeg kan innvendingene mot EU på rams, men enda har jeg ikke hørt noen fra nei-siden snakke om fred på tvers av landegrensene. For meg er EU et fredsprosjekt, men det er et langt stykke igjen før prosjektet er ferdig. Wenche Foss har sagt at levende tanker blir ikke helt perfekte, de utvikler seg. Det er så riktig! Nei-siden er ekstremt dårlig til å peke på løsninger, det er pinlig flaut, fordummende og selvsentrert. Og hvis noen er uenig må de ringe meg så skal vi ta en samtale og jeg skal lytte
– Hva gjorde du på EU-valgnatta i 1994?
– Da ble vi gode og fulle en del av oss, for å si det sånn. Når ting går det imot i livet tenker jeg at, dette stemmer ikke, nå drømmer jeg, eller hvis jeg venter litt så får jeg en kontrabeskjed. Vi fikk ikke terningkast tre, vi fikk terningkast seks!

Privatlivet
Kvernbergh er 39 år gammel, singel, nyforelsket, homofil og barnløs.
– Savner du å ha barn?
– Det er et jævla godt spørsmål. Kvernbergh tar en pause.
– Det kan hende svaret er komplisert eller langt, haha! Nei, for det første så er det ingen menneskerett å få barn. For det andre så er den nye ekteskapsloven ganske ny, så problemstillingen vært lite aktuelt for meg ganske lenge. Og kanskje er det noe som kommer ved det å være homofil. Hvis jeg noen gang skal ha barn skal jeg være så klar i livet mitt at jeg vet at det er en oppgave jeg tar på meg kun med full overbevisning om at jeg kan gi kjærlighet og trygghet det barnet trenger. Det er perioder i livet mitt hvor jeg har kjent fravær av omsorgspersoner, det har vært med på å forme meg, og jeg vet at tilstedeværelse er viktige sider av omsorgen. Også handler det også om å finne den rette partneren og det riktige tidspunktet. Vi har sertifikater og strenge opptaksregler for mye i samfunnet, kanskje skulle det vært det for å få barn også. Mange lider av omsorgssvikt, og da prater vi om verdens rikeste land. Dersom behovet for barn skulle trenge seg på da, jeg kjenner meg igjen i mange unge mennesker jeg arbeider med. Og jeg får jo levd ut sider av meg, både kameraten og omsorgspersonen Espen, i en del av disse møtene.

Til høsten vender han næringslivet og jobben sin i SPLINT ryggen. Ved å gå ned til 40 prosent i stilling skal han frigjøre tid til sine mange bok- og manusprosjekter. Et skal hete ”Ødi +” og handle om en samtale i natten mellom mor og sønn.
– Sønnen vil ta livet sitt og stykket skal handle om hvordan samtalen mellom han og moren utvikler seg gjennom natten. Det er bare to roller og de vet jeg allerede hvem som skal spille. Det ene er Frode Gjerløw. Og den andre er...
Kvernbergh nøler for første og siste gang i intervjuet.
– Meryl Streep. Det er litt dristig, men faan hell, det blir mer av det man prater om!