I kø til Gaustatoppen...

Men vi var langt fra alene. Rundt 2000 turgårere i alle aldre hadde Gaustatoppen som mål denne dagen. Det var forøvrig siste helga i år at turistforeningen hadde sin steinhytte på toppen åpen. Det var med noen bange anelser vi startet på oppturen, og allerede etter 100 meter var pusten på undertegnede i dårlig forfatning. Men etter hvert som vi ble varm i trøya, gikk det atskillig lettere. Og viljen var der, for til topps skulle vi. For her gikk bestemødre og små barn i stort tempo, og da hadde det vært en nedtur om vi ikke fullførte.

Stor triumf

Vidar Songe stilte med staver, og for han var det en stor triumf å klare oppgaven. For et par år siden fikk han hjerteinfarkt, og han har blokket ut hjerteårer flere ganger. Men Vidar gikk med bestemt blikk og med øynene rettet mot masta på toppen. – Det gjelder å finne riktig marstempo som passer deg, da går det greit, sa Vidar, som hadde kona Britt Lillestø med. De andre vi slo følge med var Anders Berg og samboer Sigrun Hageli. Vi var ikke så sikker på om det ville bli så vellykket, for toppen med tårnet var skjult av tåke da vi startet oppstigningen. Men halvveis oppe revnet det i tåkelaget, vi fikk knallblå himmel og nye krefter til å gå til topps. Og vel oppe kunne vi nyte en fantastisk utsikt. Det heter at fra Gaustatoppen har man Norges største utsikt, målt etter areal. Under ideelle forhold har en utsikt over et område på 60 000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer rundt en sjettedel av fastlands-Norges areal.

Målløs

Du blir egentlig målløs og liten på toppen av noe slikt. Vindstille var det også, og mange satt og solte seg i bar overkropp. Vel vitende om at vi også måtte gå ned igjen, brøt vi opp etter en god rast. Fra veien på 1170 meters høyde brukte vi to og en halv time opp til toppen. Nedturen gikk uten stopp på en og en halv time. Om vi var stolte? Ja visst, og selvsagt lite møre i kroppen. Men, som det het i våre skolestiler fra en forgangen tid: – Alle var enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur. K2 neste? Neppe, men nå er det vel nesten ikke noe som stopper oss...