– Bosvik gård lagt ut for salg

ANNO 1885: Kitty Kiellands Bosvik-motiv «Efter solnedgang» er legendarisk, og et av hennes mest berømte malerier. Denne varianten «Efter solnedgang III» ligger i disse dager for salg hos Blomqvist Kunsthandel med prisantydning rundt en millioner kroner. Det burde vært kjøpt inn av Risør kommune. Fylke og stat bør hjelpe til. Kanskje trenger vi en folkelig kronerulling i tillegg.

ANNO 1885: Kitty Kiellands Bosvik-motiv «Efter solnedgang» er legendarisk, og et av hennes mest berømte malerier. Denne varianten «Efter solnedgang III» ligger i disse dager for salg hos Blomqvist Kunsthandel med prisantydning rundt en millioner kroner. Det burde vært kjøpt inn av Risør kommune. Fylke og stat bør hjelpe til. Kanskje trenger vi en folkelig kronerulling i tillegg. Foto:

Av
DEL

LeserbrevMange har nok tisket på bakrommet om hvilken korridor som er mest hensiktsmessig å benytte om man vil ut av huset fortere enn svint – hvis det skulle være for mye høylytt krangling i stua eller laber stemning på soverommet. En slik problemstilling har i hvert fall Rådmannen og politikerne tatt på stort alvor: Hvordan kan vi komme oss kvikkest mulig ut av Risør?

Debatten om de fargerike korridorene ikke har fenget mitt eventuelle intellekt i stor grad. For meg er bilveier avleggs. Samtidig har jeg stor sympati med beboere som blir berørt av rømningsveien som nå skal bygges for oss i periferien – her ytterst på halvøya – eller Risør sentrum, som noen ironisk kaller det. Det er ikke vanskelig å forstå folk på Lindstøl og i Bossvika, eller andre steder, hvor både bomiljø og næringsinteresser kan bli berørt. Men på begge de nevnte stedene vil også viktige kulturminner bli rammet.

At fylkesveien i dag passerer tunet til Bosvik gård, er i seg selv helt absurd. Den burde selvsagt fått en annen trasé for lenge siden. Hvilken annen fylkesvei på den nordlige halvkule ville i 2019 fått forlenget løyvet til å passere trammen til et kulturminne fra 1700-tallet – i det øyeblikket det endelig ble mulig å fjerne den veihistoriske anakronismen?

Risørveien er for øvrig ikke noe nytt tema – den har vært diskutert offentlig siden 1700-tallet – helt fra den gangen Niels Ellefsen (1709–1778) regjerte lystgården som fanger blikket vårt i Bossvika. Han skal ha fått satt opp den vakre bygningen omkring 1756, mens hans bror Peder Ellefsen (1708–1789) i samme periode bygde seg et enda større husvære på Moen. Det var forresten Sandvikskleiva, eller Hegda som den ble kalt, Trondalen og Grundesundsbakkene som vakte mest harme, rent landeveistransportpolitisk. En «hegd» er egentlig en tynn, myk grein fra et bartre som kan kveiles rundt en bunt med korn eller gress – og «låses» ved at de to endene krysser hverandre. Akkurat slik gikk veien oppetter dalen i Sandvika: Snodde seg rundt og oppetter som en «hegd».

Synd at akkurat Hegda er borte, for den hadde vært en severdighet av de sjeldne – en slags Trollstigen i Agderformat, men Bosvik gård kan vi fremdeles redde. Lenge før Niels Ellefsen fikk bygget huset med det klassiske valmede taket og de typiske gluggene i loftsetasjen, sydet området av aktivitet. Ikke minst var Nautnes en meget sentral arena. Det var her Isaach Lauritzen Falch (1601–1669) la grunnlaget for sine senere bedrifter. Falch regnes av mange som «grunnlegger» av Risør. Det er en sannhet med sterke modifikasjoner, men både han og hans etterkommere var innflytelsesrike.

Det var også i Bossvika den hollandske kunstneren Allaert van Everdingen (1621–1675) laget en skisse av et lite vannfall med en mølle. Ok, en spekulasjon at det var nettopp her, men slett ikke umulig. Den som har studert Everdingens mange skisser fra oppholdet i Norge og Norden i 1644, vil ha lagt merke til hans evinnelige hang etter å forevige store kampesteiner. Ved innkjørselen til Hjembu, for eksempel, finnes et eksemplar Everdingen ville ha elsket. Den ligner noen vi finner i kunstnerens skisseportefølje.

Langt senere, og etter brødrene Ellefsens regjeringstid i dette viktige området, ble Bosvik gård foreviget for alltid av Kitty Kielland (1843-1914). Hun malte ulike varianter av hovedhuset. Motivet er blitt ikonisk, og én utgave henger på Slottet. En annen variant, «Efter solnedgang III», ligger forresten ute for salg hos Blomqvist Kunsthandel akkurat i disse dager. Prisantydning 900.000–1.100.000 kroner. Mange kjenner sikkert historien, men en sommer var hun på en slags arbeidende ferie i Risør sammen med kunstnerkollega Harriet Backer (1845-1932). Harriet hadde en søster i Risør, Inga Agathe, som var gift med byens prest, Carl Herman Lunde. Familien Backer-Lunde hadde leid Bosvik gård den sommeren Kitty og Harriet gjestet oss. Slik så flere motiver fra Bossvika dagens lys – Harriet malte blant annet «Landskap med rødt hus» og trolig også «To barn og tregruppe» fra gårdsområdet.

Har alt dette noe å si? Ja. Bosvik gårds kulturelle verdier er så mange og store at de i seg selv må bli utslagsgivende for det såkalte «korridorvalget». Om lokale og regionale vernemyndigheter går god for det som ser ut til å bli Risørs veivalg, er det mer enn urovekkende. Noen må derfor hviske et par ord i øret til Riksantikvaren. Nå står deres «eget» hus på spill. Det er en grunn til at lystgården er fredet, og begrunnelsen favner mer enn selve bygningen – miljøet omkring er like viktig, for bare sammen kan hus og miljø med tydelighet formidle de viktige historiene fra fortiden.

Helge Værland
Risør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags