Adjø, Benestad

REKORDRVALG: Aldri har så mange av Kirkens medlemmer stemt ved kirkevalget. Det skaper historie. Illustrasjonsfoto av Frydendal kirke.

REKORDRVALG: Aldri har så mange av Kirkens medlemmer stemt ved kirkevalget. Det skaper historie. Illustrasjonsfoto av Frydendal kirke. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

– Mine dager i Den norske kirke er talte, sier Øivind Benestad. Farvel, sier jeg.

DEL

KommentarØivind Benestad er frontfigur i nettverket «Levende folkekirke», som er mot vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Forrige uke sa Benestad til avisen Vårt Land (ekstern lenke) at han ville melde seg ut av kirken dersom den innfører en kjønnsnøytral ekteskapsteologi. Nå viser resultatene fra årets kirkevalg, som ble gjennomført med rekorddeltakelse, at kampen er tapt for Benestad og hans meningsfeller.

LES OGSÅ: Bård Nylund i LLH: - Stem på åpen folkekirke!

På direkte spørsmål fra pressen svarer han at han står for det han sa. Benestad er så imot at kvinner og menn som elsker personer av samme kjønn skal få sin kjærlighet befestet i gudshuset sitt, at han ikke vil være med i det lenger.

En broket historie

Den norske kirke har med varierende historisk hell kjempet for en sentral plass i det offentlige og sivile samfunnet. Det startet med et pang da reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536–37. Kong Christian III konverterte til lutherdommen, og fant det i samme slengen for godt å gjøre den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Det forble den, inntil 21. mai 2012.

I mellomtiden finnes det knapt et samfunnsområde kirken ikke har hatt innvirkning på. Hånd i hånd med nestekjærlighet og viktig sosialt arbeid har det blitt begått stor urett mot mange grupper i Kirkens regi. Ikke alt er blitt ryddet opp i.

Så sent som i 2011 ba førsteamanuensis i historie Rune Blix Hagen ved Universitetet i Tromsø den daværende Statskirken om å komme med en offisiell beklagelse for de såkalte trolldomsprosessene (ekstern lenke). Kirken kan ikke alene få skylda for heksebrenning, men alle undersøkelser viser at den spilte en sentral rolle. Et videre blikk bakover i historien viser at kirkens menn (for de var stort sett menn), ikke har vært stort bedre enn sine sekulære samtidige. De mørke flekkene i Kirkens historie er mange og brysomme, og forståelig nok synes Kirkens ledere fortsatt dette er ubehagelig å snakke om. Urett blir ikke verre når den er begått av en person som tror, men Kirken har gjennom sin posisjon hatt så stor makt at uretten både har vært lettere å sette i system og ikke minst slippe ustraffet unna.

Gud er ikke problemet

Jeg må derfor si nå, som jeg sa til min mor da jeg av politiske årsaker forsøkte (!) å melde meg ut av Statskirken i 1997: «Det er ikke med Gud jeg har så store problemer. Det er med alle de som tror på ham».

Kirken framstår i dag som en ganske moderne institusjon som stort går i takt med samfunnet den lener seg på. Borte er de mest brutale sanksjonsformene mot dem som ikke følger «den smale sti». Men i noen saker bruker den fortsatt sin påvirkningskraft til å la noen føle utenforskap. Homosaken er det klareste eksempelet. Jeg kan ikke la være å spørre: Hvordan kan en religion som er så opptatt av nestekjærlighet sette seg til doms over hvem andre mennesker er glade i, og vil dele livet sitt med? Med hvilken rett gjør de det? Hvor lenge skal de få lov til det?

Ikke stort lenger, heldigvis. For selv om Statskirken offisielt sett forsvant med grunnlovsendringen av 2012 (den som bestemte at Kirken selv og ikke kongen i statsråd, skulle utnevne Kirkens ledere) nyter den fortsatt godt av mange hundre års økonomisk, politisk og sosialt fortrinn.

Kirken kan takke storsamfunnet for den posisjonen og de ressursene den har i dag. Da skylder den også storsamfunnet å være en kirke som det norske folk føler seg hjemme i. Særlig så lenge den har rett til å gjennomføre juridisk bindende handlinger på vegne av staten Norge.

Skriften kan ikke hjelpe

Det er ingen grunn til å la konservative krefter bruke bibelske argumenter og sitater for å stritte i mot denne utviklingen. Skriften er, som alle andre kulturelle og religiøse uttrykk, et tydelig resultat av den historiske tiden den ble skapt i. Vi har sluttet å tro på «øye for øye» i Norge. Vi tillater heller ikke at «kvinner skal tie i forsamlinger» når vi skriver våre lover og bygger våre samfunnsinstitusjoner. Slik kunne jeg fortsatt.

Nå er det også på tide å forlate troen på at den gammeldagse, heterofile kjernefamilien er den eneste virkelig saliggjørende måten å organisere privatlivet sitt på.

LES OGSÅ: Konservative forsøkte å bli kvitt Erik Lunde

Takk for nå

På denne reisen kan det hende vi mister noen konservative på veien. Det er i så fall ikke første gang i historien. Også tidligere har de mest ekstreme i religiøse grupperinger brutt ut, og dannet nye - grupperinger som siden ikke er blitt like toneangivende i storsamfunnet.

Kjære Benestad og co. Dere har en lovfestet menneskerett til å leve ut deres religiøse tro (nesten) som dere vil. Det har jeg stor respekt for. Dere får det sikkert bedre «på den andre siden». Men framover må dere altså finne dere i å leve lenger unna vesentlig statsstøtte og stor samfunnsmessig innflytelse enn dere har pleid å gjøre. For nå har kirkens medlemmer talt.

Derfor sier jeg: Farvel, Benestad. Adjø.

Dere får det sikkert bedre «på den andre siden».

Artikkeltags