Jeg kastet meg til sjøs sammen med Håkon Sandvik, Bård Erik Gregersen og Terje Andersen.
Stig Sandmo

Dykkedrama i havna: På 14 meters dyp streiker dykkerutstyret for AAB-journalisten

Publisert

Jeg prøver å kontrollere skjelvingene. Men det går ikke. Det fire grader kalde vannet har for lengst sneket seg inn i våtdrakten, og ullundertøyet gjør ikke den nytten jeg hadde håpet. Det er dugg i kantene av masken. Jeg kunne fått det bort ved å slippe inn sjøvannet og blåse det ut igjen. Men det er det eneste stedet på kroppen som ikke er fullstendig nedkjølt. Jeg må beholde luften fra overflaten rundt øynene litt til. Sikten er ikke noe særlig uansett. Hadde ikke Håkon Sandvik, som svømmer foran meg, hatt lykt ville jeg slitt med å finne veien gjennom det grønngrumsete vannet.

Vi runder steinmoloen på utsiden av Strandgata i Risør. Egentlig skulle vi lenger, men båtmotoren streiket like før vi skulle dure ut i skjærgården. De tre karene i Risør Undervannsklubb må derfor nøye seg med å vise meg et sentrumsnært område denne gangen.

Det bittelille klubbhuset i Tangengata er nettopp pusset opp, med god hjelp av det lokale næringslivet.

Det bittelille klubbhuset i Tangengata er nettopp pusset opp, med god hjelp av det lokale næringslivet. Foto:

Sjøuhyret bor i Risør!

Terje Andersen søker oppmerksomheten min ved å bevege lysstrålen fra lykten sin like foran meg. Jeg snur meg. Han og Bård Erik Gregersen har fått øye på noe i en sprekk. De ligger rolig i vannet og stirrer. Jeg sparker fra med svømmeføttene. Kanskje det er en sjøørret?

Jeg tror ikke de andre hører det, men jeg setter i et kort, høyt hyl, idet jeg får øye på sjømonsteret som stirrer tilbake på oss.

Her er det kanskje på sin plass å nevne at jeg er livredd krabber. Gi meg edderkopper og slanger, men kommer det en krabbe gående, ja da går jeg også, for å si det sånn!

Verdenshistoriens største hummer (sånn cirka) ligger og vifter med klørne sine. Jeg stivner av skrekk i noen sekunder, før jeg svømmer videre – bare for å finne Sandvik som vil at jeg skal titte inn i et avløpsrør i betong, på nok en hummer.

Omsider er de tre mannfolka ferdige med de grufulle stirrekonkurransene.

Utstyret sjekkes og festes før alle tar steget ut i vannet.

Utstyret sjekkes og festes før alle tar steget ut i vannet. Foto:

En hveselyd fanger oppmerksomheten min mens vi svømmer videre. Jeg hever så vidt blikket for å se etter kjølen på en båt. Men jeg ser ingen. Sikten er ikke god nok.

Det er lett å puste. Lettere enn det pleier å være, tenker jeg. Jeg har hatt dykkersertifikatet siden jeg var 15 år gammel. Siden den gang har jeg flottet meg under vann i Mexico, Egypt, Thailand, Indonesia og på Hawaii. Norge har vært for kaldt. Det må være som med den norske luften over vann – at den bare er friskere enn i varmere land, tenker jeg.

Tørrdrakten jeg skulle låne passet ikke. Alternativet var våtdrakt. Dykke skulle jeg, så da ble det våtdrakt, da. Brr...

Tørrdrakten jeg skulle låne passet ikke. Alternativet var våtdrakt. Dykke skulle jeg, så da ble det våtdrakt, da. Brr... Foto:

Litt for ivrig utstyr

Jeg sjekker lufttrykket. 150 bar. Jeg har allerede brukt opp halvparten av luften i tanken på ryggen – og vi har ikke vært nede i mer enn 18 minutter.

Rart.

Hveselyden blir høyere – mer intens.

Luftboblene fra regulatoren (munnstykket jeg har i munnen for å kunne puste) forsvinner i regelmessige klynger mot overflaten.

Eller… Er de egentlig så regelmessige?

Jeg holder pusten et brøkdels sekund. Boblene fortsetter likevel å sive ut.

Rart.

Så blir det enda lettere å få tak i luft. Det er som om regulatoren tar munn-til-munn på meg. Den skyver luft inn i gapet på meg. Hardere og hardere.

Jeg spytter den ut. Forsøker å trykke på den – fikse den.

Jeg tar den inn igjen og får et enda sterkere lufttrykk dyttet ned i lungene. Munn-til-munn-forsøket minner mer om kvelning nå.

Skitt.

Det var noe trolsk og spennende over den elendige sikten og det grønne lyset rundt steinmoloen i Risør sentrum.

Det var noe trolsk og spennende over den elendige sikten og det grønne lyset rundt steinmoloen i Risør sentrum. Foto:

Jeg snur meg mot Andersen, som ligger like bak meg.

Luften spruter helt ukontrollert nå. Jeg ser ham nesten ikke gjennom bobler og duggete maske. Regulatoren fortsetter å blåse meg opp. Trykket er så sterkt at det kjennes som om hodet skal eksplodere. Jeg må ta den ut igjen.

Samtidig får jeg vist tegn til Andersen om at alt ikke er som det skal. Han ser det allerede.

Jeg ser ikke hans octopus (ekstra munnstykke tilkoblet luft). Jeg er for opptatt av at min har gått bananas til at jeg tenker på å bytte til min egen reserve, som jeg har hengende på høyre side av brystet. Det er ikke sikkert den hadde virket uansett.

Vi er på 14 meter. Jeg får ikke puste.

Jeg må opp. Nå.

Tommel opp

Jeg rekker å tenke at jeg ikke kan sprette opp, og at jeg må gjøre alt jeg kan for å ikke holde pusten. Trykket som oppstår når man er under vann gjør at luften komprimeres mer og mer desto dypere man er. Holder man pusten mens man svømmer opp vil luften utvide seg, og i verste fall føre til skader i lungene. Stiger man for fort rekker ikke kroppen å kvitte seg med nitrogenet som har samlet seg i blodet, noe som i verste fall kan føre til dykkersyke.

Store Norske Leksikon forteller at dykkersyke, eller trykkfallsyke som det også kalles, «skyldes at gasser, og spesielt nitrogen som under dykket er blitt avlagret i vevene, ved for hurtig oppstigning frigjøres i så stort omfang at det dannes bobler i vevsvæske og blod. Boblene kan kile seg fast i små blodårer og gi symptomer og skader. De vanligste symptomene er smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes også nervesystemet, og det kan opptre lammelser. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen hemmes av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.»

Tankene mine er ikke like detaljerte. De sier bare «dette kan være farlig».

For sikkerhets skyld legger man vanligvis inn et sikkerhetsstopp på veien opp. Det vil si å ligge på fem meters dyp i tre minutter, før man svømmer rolig til overflaten.

Det går ikke.

Andersen viser tommel opp. Jeg nikker. Nei, han har ikke spurt om det går bra. Han har spurt om vi skal gå opp. Det må vi.

Alt jeg har lært surrer i hodet mitt – ikke svøm for fort, ikke slutt å puste. Jeg prøver å trekke luft av regulatoren, men trykket er for stort. Jeg må fokusere på å puste ut den lille luften jeg har igjen. Jeg svømmer kontrollert oppover. Det blir lysere.

Gisp! Jeg er oppe.

En ekkel opplevelse til tross, jeg vil gjerne i vannet igjen!

En ekkel opplevelse til tross, jeg vil gjerne i vannet igjen! Foto:

Jeg vil dykke igjen

Det verker i lungene mens jeg trekker noen etterlengtede munnfuller med overflateluft.

Andersen har dukket opp ved siden av meg. Han har fulgt med og passet på hele veien.

Jeg bryter ut i latter.

Herregud, så deilig å merke at det jeg har lært på kurs fortsatt sitter – så mange år seinere. Jeg fikk ikke panikk – jeg svømte kontrollert opp. Og ærlig talt var det litt deilig å avslutte det iskalde dykket tidligere enn planlagt.

Jeg merker riktignok litt ubehag i form av kvalme og svimmelhet i timene etterpå, og utover kvelden. Selv tenker jeg at det sikkert er psykisk, men karene i undervannsklubben tar ansvar og ber meg ringe vakthavende dykkerlege ved Haukeland Sykehus. Han er profesjonell og snakker lenge med meg midt på natten. Formiddagen etter ringer han tilbake for å dobbeltsjekke at alt er ok. Det er det.

Og jeg er nesten litt skuffet over at jeg ikke blir sendt i trykkammer. Det har jeg ikke prøvd før – så det hadde jo vært spennende!

Og hvis du lurer, jeg har allerede blitt spurt om å være med ut igjen. Selvfølgelig var svaret ja! Ventilsettet, som det åpenbart var noe galt med, ligger allerede på Hestemyr.

Skiftehjelp: Det er greit å ha tre erfarne karer med på laget når man ikke klarer å få av seg drakten selv.

Skiftehjelp: Det er greit å ha tre erfarne karer med på laget når man ikke klarer å få av seg drakten selv. Foto:

Artikkeltags