Min mor og den ikke særlig onde stefaren hadde leid hytte på åremål i Vegårshei til familien. Jeg var sytten år, bodde fortsatt hjemme, men hadde kjæreste med egen bil. Hallo, friheten.

I dag husker jeg hytta bedre enn kjæresten. I motsetning til kjæresten (host) var nemlig hytta perfekt. Det var ikke en sånn moderne en, med jacuzzi med blå lys langs bunnen, oppvaskmaskin og varmekabler i oppkjørselen. Det var en sånn hytte som morfaren min, Ottar Karlsen fra Buvika, ville likt. Jeg ser det levende for meg.

Ottar ville parkert den røde Opelen nede langs skogsveien, ett stykke etter bommen som grunneieren hadde satt opp. Han ville spasert de få hundremeterne opp til hytta med lette skritt og hendene på ryggen. Hans kone Annemor ville gått smånynnende på en gammel Erik Bye-vise hakk i hæl, og plukket noen tyttebær på veien.

Annemor ville vasket opp i ei balje på kjøkkenbenken etter hvert eneste måltid, klart å lage perfekt kjøttkakemiddag på bare to plater og løst minst sju kryssord ned til minste rute i løpet av en helg.

Vi snakker utedo, vedfyring, vann i brønnen og parafinlamper. Bading i tjernet, blåbær, kantareller og multer. Absolutt ingen bredbånd eller 4G, kanskje ikke engang mobildekning. Brettspill. Kabal og yatzy. Gamle ukeblader, bilder av kongen på do og litt for harde senger. Likevel – noe sterkt minnedannende, ja kanskje til og med karakterbyggende. Før det blir så ille at jeg skriver at alt var mye bedre under krigen, skal jeg komme til poenget:

Du trenger ikke være kjemperik for å skaffe deg din egen hytte. Drømmen er kanskje mer oppnåelig enn du tror, hvis du kan klare deg uten jaccuzi og varmekabler i oppkjørselen.

I dag har vi temadag med fokus på Hus & Hjem i AAB, og en av sakene vi byr på i papirutgaven er en liten oversikt over noen hytter i distriktet som koster under 1 million. Noe å drømme seg bort i?