Takk til Helga

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Anne Kristine Herje ble sist fredag overrakt Blanche Majors forsoningspris. Det gripende arrangementet, foregikk i Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo. Det er Helga Arntzen som står bak ideen til denne prisutdelingen, som ble gjennomført for andre gang i år.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Arrangementet ble ledet av filosof Tore Frost, som i sin innledning tok oss med inn i forsoningsproblematikkens dilemma: Skyldig, dømt, sonet - og så? Fri, renvasket og akseptert, eller&..?

Tidsvitnet Tollef Larsson var også blant innlederne. Både han, og grunnleggeren av Aktive Fredsreiser, Helga Arntzen, fremholdt på en engasjerende måte viktigheten av det forsoningsarbeidet enkeltmennesker og organisasjoner driver, for å bygge broer og allianser mellom gamle fiender og potensielle stridende parter.

Tidsvitnet Maria Gabrielsen som selv har tysk bakgrunn, innrømmet på sin side, at hun i mange år hadde hatet og hatet og hatet, pga. nazistenes handlinger. Men så kom det til et punkt i hennes liv, der hun ikke kunne leve med hatet lenger. Hun kunne ikke fortsette å hate. Dette ble også understreket av tidsvitnet, Britha Regina Savosnick, som leverte et sterkt vitnesbyrd om hvorfor ingen kan fortsette å leve med hat i seg.

Deretter ga Oddvar Skjølberg i Aktive Fredsreiser et gripende portrett av Blanche Major, denne ungarske kvinnen som sammen med alle sine nærmeste ble transportert til Auschwitz under krigen. Av en familie på 35 medlemmer, ble hun og søsteren de eneste overlevende fra denne dødsleiren. Etter krigen ble hun gjenforent med sin mann og noe senere bosatt i Norge, der hun fortsatt bor, sammen med sin sønn Peter. Begge var til stede under tilstelningen, og bidro gjennom ord og nærvær til å levendegjøre viktigheten av praktisk forsoningsarbeid. For som Peter sa, da han gjenga sin mors tanker: Hvem skulle jeg hate? Hitler? Tyskere som levde under krigen? Dagens tyske generasjon? Skulle jeg hate alle som visste eller burde ha skjønt?

Lillian Hjort som arbeider for Helsingforskomiteen, kom i sitt foredrag bl.a. med tidsaktuelle eksempler omkring problematikken med å være tysk i forhold til forbrytelser begått under siste krig. Hun løftet fram i lyset det faktum at nye generasjoner ikke er frie, og hun understreket viktigheten av at hver enkelt av oss bidrar til å bygge ned skyld for ”fedrenes synder”. Forsoningens aller første tanke må være, at selv om det gjør vondt å møtes, er det enda verre å la det være. Forsoning er et ja til fremtiden, slo hun fast.

Forsoningsprisen - en statue, et diplom og 30.000kr - ble overrakt av Peter Blanche, som sammen med rådgiver i Aktive Fredsreiser, Vidar Fjeldstad, ga et gripende portrett av prisvinneren, frelsesoffiser Anne Kristine Herje. Hun har i en årrekke drevet et byggende barnehjemsarbeid på Haiti, en av verdens fattigste og mest krigsherjede stater. Bildet av en kvinne som med livet som innsats har bygget menneskeverd og grobunn for fred blant de fattigste blant de fattige, vil for alltid bli sittende på netthinnen - og i hjertet – hos oss som var tilstede.

Det samme gjaldt hennes takketale, der hun framholdt at den største lønnen hun som barnehjemsarbeider kan få, er det første lille smilet som dukker opp i ansiktet til et av Haitis mange ”slum-barn”. Et smil i et ansikt til en underernært, kanskje misbrukt kropp, som for første gang opplever at noen bryr seg, og at de selv har verdi. Prisvinneren avsluttet med å takke for prisen, og uttrykte stor glede på vegne av barnehjemsbarna på Haiti, dit hun umiddelbart ville sende de 30.000 pris-kronene!

Aktive Fredsreiser hadde også trykket diplomer til alle de 76 tidsvitnene som benyttes på turene til Auschwitz og flere andre konsentrasjonsleire fra andre verdenskrig. Nesten halvparten av vitnene var til stede og mottok anerkjennelsen for arbeidet som gjøres når Aktive Fredsreiser årvisst sender 8-9000 skoleelever og andre deltakere på disse turene.

I et svært prisverdig arrangement denne kvelden, understreket Oddvar Hummelvoll og Kjell Stavelin forsoningstemaet med vel valgte tekster og toner. Det samme gjorde Gerd Skjølberg gjennom sin diktlesing.

Vi satt i salen og var rørt. Det ble en uforglemmelig kveld. Vi satt der også og var litt stolte. Stolte over å bo i samme by som initiativtaker Helga Arntzen. Samtidig satt vi der og følte en blanding av sårhet og litt forargelse. Sårhet over at ikke flere Risør-boere fikk med seg dette storartede og viktige arrangementet. Litt forargelse over at lokalpressen ikke var tilstede.

Artikkeltags