Boplikten blir et aktuelt politisk tema

Artikkelen er over 9 år gammel

-Jeg har en visjon om at Risør skal fortsette å være et levende helårssamfunn. Denne visjonen tror jeg at jeg deler med de fleste i kommunen. Jeg tror at boplikten fremmer muligheten for denne visjonen, men da må den ikke uhules enda mer enn den allerede er. Det skriver Kari Vibe i dette innlegget.

DEL

Leder Boplikten kommer nok til å bli et stadig mer aktuelt politisk tema i tiden fremover her i Risør. Den er under debatt i mange kommuner i landet, men det er forskjellige begrunnelser og utgangspunkt for hvorfor en slik alvorlig innskrenkning av den private eiendomsretten gjelder. Det mest vanlige er bo- og driveplikt for å opprettholde det nasjonale landbruket.

Da boplikten ble innført i vår kommune i 1980, var det i håp om å kunne opprettholde kommunen som et helårssamfunn. Man så en fare for at husene, særlig i sentrum, men også ellers i kommunen, skulle bli kjøpt opp som ferieboliger. Hvor vellykket dette tiltaket har vært for Risør, er det ingen som kan tallfeste på noen som helst måte. Vi vet at vi har hatt en liten tilbakegang i folketallet (1980:6929 2010: 6894). Men er dette et resultat av boplikten, ville vi vært flere uten boplikt? eller ville vi vært enda færre? Siden det er umulig å fastslå dette med tall eller andre fakta, har hver og en av oss lov til å ha våre antakelser og meninger. Jeg tror og mener at uten boplikten kunne det sett enda dårligere ut. Dette begrunner jeg i alle eksemplene på forsøk og / eller vellykkede omgåelser av boplikten på grunn av smutthull og mangelfull kontroll, som har ført til mange vintermørke hus Det viktigste for meg er imidlertid at jeg har opplevd at under denne tiden med boplikt, som er sammenfallende med den tiden jeg selv har bodd i Risør, har det lille samfunnet vårt hatt en fantastisk positiv utvikling. Vi er ikke blitt flere, men vi er blitt mye mer!

Da jeg kom til Risør i 1980, visste jeg knapt noe om byen, men jeg kjente noen mennesker som hadde valgt å bosette seg her. Den første tiden min i Risør var jeg overveldet på grunn av Kulturhuset og særlig kinotilbudet. Jeg kom fra en kommune med dobbelt så mange innbyggere, men ingen kino. Jeg måtte kjøre 6 mil for å få mine filmopplevelser. I Risør var det kino hver kveld! Vi måtte kanskje vente noen måneder, men ”alle” filmer kom. Nå har vi to saler og får til og med premierer.

I 1976 fikk Risør Villvingruppen, i 1979 arrangerte de det første markedet. Nå er gruppen og ikke minst Markedet kjent langt utover fylkesgrensene, ja over landegrensene. Villvin har hatt knoppskytere som spenner fra en stor keramikk/pottemakeribedrift ( Acanthus) til avanserte designseminarer ( Beyond Risør).

I 1983 kom Trebåtfestivalen, som raskt ble en internasjonal attraksjon. Båtbyggertradisjonen bevares og utvikles så vel ute på Moen som i Buvika og på Krana.

I 1991 fikk vi Kammermusikkfestivalen, også en begivenhet i internasjonal målestokk og som blir omtalt i verdenspressen.

De siste årene har vi fått en Bluegrassfestival, som ser ut til å ta helt av.

Jeg sier at alt dette har vi ”fått”, men det er faktisk Risørfolks initiativ, som blir lagt merke til nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til alle de store trekkplastrene, har vi mange mindre begivenheter og aktiviteter å glede oss over, vise frem og være stolte av, som samlet gir det et bilde av et samfunn med positive utviklingstrekk.

For 30 år siden hadde byen et preg av forfall. Den er blitt forskjønnet gjennom så vel kommunale som private restaureringsprosjekter og lyser nå av overskudd med nymalte hus og velpleiede uterom.

Vi får ofte høre om de negative forholdene i det lille samfunnet vårt, og dette skal vi ta på alvor. Vi har høye tall når det gjelder arbeidsløshet, uføretrygdede og aller mest bekymringsfullt, vi har fått avslørt en stor barnefattigdom. Til tross for dette mener jeg at vi har et levende samfunn. Det er stor aktivitet i frivillighetsarbeid, foreninger og klubber.

Jeg vet ikke, og ingen andre kan heller vite, hvordan det hadde sett ut her uten boplikten, men jeg har lov til å mene og tro. Det er en mulighet for at Risør ville vært levende som sommerby og død resten av året. Slike samfunn eksisterer på den andre siden av Skagerak. Det betyr samfunn med svært få fastboende, hvor ”alt” er stengt 10 måneder i året, men det er sikkert noen som tjener penger på slike prosjekter for ellers ville de jo ikke eksistert.

Politikk handler om å søke makt for å påvirke samfunnsutviklingen. Boplikten er et politisk verktøy. Det er ingen som forvalter evner til å kunne forutse med 100 % sikkerhet, hvilke konsekvenser en politisk handling i nåtiden vil få i fremtiden. Når vi foretar våre politiske valg, baserer vi det på et ideologisk grunnlag, dvs en tro på visse verdier. De ekstreme verdimotsetningene i politikken handler om frie markedskrefter på den ene siden og statlig styring på den andre. I det norske samfunnet har disse kreftene samarbeidet i utviklingen av velferdsstaten.

Man kan ha viktige, kortsiktige mål, men i det seriøse politiske arbeidet forutsettes det langsiktige visjoner. En gang i forrige århundre, i de harde 30 åra, hadde noen Risørborgere visjoner som vi i dag kan høste av, i form av en skjærgård som er fri for alle.

Jeg har en visjon om at Risør skal fortsette å være et levende helårssamfunn. Denne visjonen tror jeg at jeg deler med de fleste i kommunen. Jeg tror at boplikten fremmer muligheten for denne visjonen, men da må den ikke uhules enda mer enn den allerede er.

Hvis Holmenutbyggerne får fritt frem i forhold til fritak fra boplikten, slik som i Flisvika, må vi forutsette de samme betingelsene for en utbygging i Buvika. Jeg har aldri sett noen tall for hvor stor prosent av boligene, i det vi vel kan kalle byens sentrum, som da vil være uten boplikt. Jeg mener at disse tallene burde være en del av konsekvensanalysen, for jeg tror det vil være vanskelig og også betenkelig å opprettholde boplikten under slike forhold.

Det er et høylydt krav om at ”noe må skje”. For noen år siden snakket vi mest om Flisvika, nå er det Holmen. Hvorfor har vi slikt hastverk? Flisvika og Holmen ligger der, ikke som ytre – og indrefileter som råtner fort hvis de ikke blir spist, men som perler, som aldri vil miste sin verdi. Vi har tid, massevis av tid til å tenke oss om. Hva er det vi vil, hva er våre visjoner?

Hvis det skulle bli slik, at de som ønsker boplikten fjernet, vinner denne politiske kampen, i første omgang når det gjelder Holmenutbyggingen, håper jeg inderlig at jeg tar feil i mine bange anelser. Jeg håper at det allikevel skal være lys i vinduene hele året, at unger skal leke mellom husene, at ungdommer skal skate i skråningene og at menn og kvinner skal gå, sykle, bile ut fra Holmen til jobbene sine. Jeg tror på at ”folk trenger hus og hus trenger folk”.

Kari Vibe

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags