Svarer på kritikken fra Lund: Om å være en uerfaren, og taus (?) politiker

Venstres Stian Lund mener store deler av bystyret ikke bidrar, og mener spesielt at deler av Arbeiderpartiets kultur er problematisk. Nå får han svar av Arbeiderpartiets Gry Pedersen Foto: Juni Wendelin Fasting

Venstres Stian Lund mener store deler av bystyret ikke bidrar, og mener spesielt at deler av Arbeiderpartiets kultur er problematisk. Nå får han svar av Arbeiderpartiets Gry Pedersen Foto: Juni Wendelin Fasting

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Arbeiderpartiets Gry Pedersen om å være fersk lokalpolitiker.

DEL

LeserbrevStian Lund skriver i AAB den 30. august, at han savner engasjement og debatt i bystyresalen.

Han mener at mange av oss er passive, og ikke bidrar til denne debatten.

Ja, det kan kanskje stemme at noen av oss er mindre gode på å ta ordet på sparket enn andre, men så er vi jo alle veldig forskjellige. Jeg kan bare snakke for meg selv. Som helt ny politiker denne perioden, så kjente jeg, spesielt det første året, at det å stå på talerstolen var en stor utfordring.

Jeg hadde problemer med å få frem ordene, følte pusten gikk ut av meg, og mest av alt hadde jeg lyst til å la manus være manus, og løpe ned å sette med på plassen min, uten å lese ferdig innlegget. Men, jeg jobbet mot trangen til å flykte, jeg gjennomførte det jeg hadde brukt tid på å lese meg opp på og skrive noen ord om, og sakte med sikkert så har i alle fall evnen til å puste samtidig som jeg leser kommet på plass, og flukt-instinktet har roet seg.

Alle er altså ikke den fødte taler og midtpunkt selv om man våger å stille til valg, noen av oss trenger tid på å i det hele tatt gå de meterne det er opp til talerstolen, mestre det å stå foran den høytidelige forsamlingen å legge frem det man har sagt ja til å ta ansvaret for.

Personlig vil jeg applaudere alle som har det på den måten, inklusive meg selv, for å møte frykten for dette. At Stian Lund ser på det som passivitet at jeg ikke løper opp på talerstolen helt uten manus, for å ta et innlegg på sparket er trist, for det man trenger som ny i en setting man aldri før har vært i, det er at noen heier på deg. Jeg er raus nok til å heie på tvers av partiene, og kommer til å fortsette å se at det krever mot av den som kommer som ny representant å gjøre seg synlig i bystyresalen.

Å komme med innlegg på sparket er noe som også må øves på. Ja, jeg er veldig aktiv på gruppemøter, jeg kommer med innspill de andre i gruppen tar på alvor, vi diskuterer og kommer frem til løsninger og forslag, men; under selve Bystyret, da kjenner jeg at jeg er engstelig for å fremme egne, spontane tanker, fordi jeg er redd for at min måte å fremme noe på kan misoppfattes, eller vris på, og å ta en sånn ordveksling, det har jeg følt at jeg ikke har tyngde nok til å gjøre selv enda.

Bilde av Gry Pedersen fra aid

Bilde av Gry Pedersen fra aid

Jeg kan nok også være skyldig i å ha et ansiktsutrykk under noen avstemminger som kanskje kan tolkes som om jeg ikke er helt bekvem med hva jeg stemmer. Dette er imidlertid ikke tilfellet.

Det som er tilfellet er at jeg har evnen til å innse at forslaget jeg stemmer ned, det er det noen som virkelig har jobbet med, og har ønske om at skal få flertall. Jeg kan også se at forslaget kan være positivt og bra på mange måter, men allikevel ikke et forslag jeg personlig kan gå for. Da kan det være vanskelig å møte blikket til forslagsstilleren med et smil, og om jeg så hadde gjort, så ville vel det helst blitt oppfattet veldig arrogant.

Å føle at man blir bundet? Nei, jeg har ikke følt eller oppfattet at noen har blitt tvunget til å stemme mot sin egen overbevisning.

Når det er sagt; kommer man ny inn i et miljø man er helt ukjent i, så vil man kunne oppleve at man enten kan ivre etter å si ja til noe som man faktisk er programforpliktet til å stemme ned, eller at man ikke helt har mot til å gå inn i diskusjon med egne meninger de første gangene man møter det nye fellesskapet man er blitt en del av.

Det betyr ikke at man har blitt tvunget til noe som helst. At vi er så samkjørte som vi er i vår partigruppe er ikke så rart. Vi har alle valgt å gå inn i partiet, fordi vi i stor grad har de samme grunnprinsippene. Det er ikke mer merkelig at AP-gruppen er enig, enn det er at andre grupper er det.

Vi har en god tone, vi har gode diskusjoner, vi kan være enige, eller uenige, men ender gjerne opp med å samles over hvordan vi stemmer, fordi vi lytter til hverandres argumenter og innspill. Det er jeg utrolig takknemlig for, og det har gjort at det å bli politiker ikke har vært så skremmende som det fort kunne blitt.

Gry Pedersen

AP. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags