«Så blev det da jul som det gjør hvert år, og julefest holdtes i hver en gård, så langt som den hellige kristenhet når», skrev Rudolf Nilsen i diktet «Fred på jord» i 1925.

Det blir nok en noe dempet julefest rundt om i de tusen hjem også år, med krig i vårt nærområde, strømpriskrise og en pandemi som ennå ikke har sluppet taket.

Vi skal pleie samvær med våre nærmeste og gi en håndsrekning til de som lider, fryser og sulter, men unne oss tradisjonell julemat.

De fleste er opptatt av mat og helse og et sunt kosthold. Også lærerne. Men de har over tid blitt tvunget til å svelge det meste, også kameler, uten å oppnå annet enn merarbeid og stagnert lønnsutvikling. De har protestert, men forgjeves.

Oppdragsgiverne og «kostholdsekspertene» i kommunestyrer og regjering har med rette «fått på pukkelen» for nok en gang å svikte de som kjenner skolehverdagen og for ikke å ha forstått at kvalitet koster.

Apropos kameler: Disse «ålreite» dyra har fått et urettmessig negativt stempel, og er blitt knyttet mer til fordøyelse og svelg enn som livsviktige husdyr og fremkomstmidler for Orientens folk.

For 2022 år siden spilte kamelen en ikke ubetydelig rolle i Det Store Underet som utspant seg på Betlehemsmarken. Farkostene til De Hellige Tre Konger var (nettopp) kameler.

De østerlandske kongene Baltasar, Kasper og Melkior var vise menn og orienterte seg etter stjerna som lyste over «en vesal stall på Betlehems aude eng, hvor Guds nyfødte sønn låg med høy til pute, og gret på si ringe seng, mens englane song.». De brakte med seg røkelse, gull og myrra for å «hedre ham som fødtes i armod og døde i skam.».

Slike prangende gaver er med åra blitt mer og mer avlegs. I våre dager hyller man sine mestere på mer nøkternt vis. På kommunenivå verdsetter kommunedirektørene sine mestere, eller rettere sagt mastere, ved å forære ei eske mokkabønner eller en marsipangris til jul, eller kanskje ei lærebok i alkymi om hvordan gjøre gull av gråstein …

Selvfølgelig går man for gull, men i disse tunge tider bør man vise måtehold.

Marsipangris er OK, den er jo selve symbolet på ekte, god julemat. Men mokkabønner er «fake». Eska har dog en dekor med et visst orientalsk preg som kan gi assosiasjoner til langt mer kostbare kongegaver, men innholdet er likefullt billig, mørk sjokolade.

Når gullet ser ut til «å glippe», hadde det ikke vært å forakte litt myrra heller…

Dette kostbare, harpikslignende produktet fra barken på balsamtreet ble på Jesu tid benyttet som parfyme, i balsamering og til smakssetting av matvarer, men også til medisinsk bruk.

I våre dager er myrra ikke lett å oppdrive. Det er ikke hyllevare, verken i matbutikken eller på apoteket. I den katolske kirke benyttes det som røkelse og er faktisk å få kjøpt over disk i St. Olav bokhandel i Oslo.

De som søker sjelefred og sverger til østlig mystikk kan bestille «Ekte antikk myrra fra Etiopia» på nettet. Og prisen er overkommelig, skarve 169 kroner for 40 gram ...

Dette allsidige produktet burde blitt løftet frem og tatt i bruk av flere enn katolske geistlige og mediterende mystikere. Det ville utvilsomt styrket immunforsvaret og fremmet folkehelsa og livsmestringa, endog hos folkevalgte «kamel-slukere».

Som legemiddel kurerte myrra det meste, til og med dårlig lukt i armhulene (!).

I julehøytida skal det ihvertfall ikke lukte svette, ikke på én meters avstand, engang. Da skal det nemlig dufte surkål, gløgg og granbar.

Mine mokkabønner til alle der ute: Glem avstand og feir med måte. God jul !