– Bare en ny politisk kurs kan hindre at velferdsstaten blir historie

Påminnelse: Notre-Dame-katedralen er et resultat av enkeltmenneskers genialitet og skaperkraft, men den ville aldri blitt til uten tusenvis av fattige arbeideres fysiske slit. Til sammen utgjør det et kulturelt uttrykk for flere århundres tidsånd, skriver innsenderen.

Påminnelse: Notre-Dame-katedralen er et resultat av enkeltmenneskers genialitet og skaperkraft, men den ville aldri blitt til uten tusenvis av fattige arbeideres fysiske slit. Til sammen utgjør det et kulturelt uttrykk for flere århundres tidsånd, skriver innsenderen.

Av
DEL

Leserbrev15. april, 2. påskedags kveld, brant Notre-Dame i Paris. I løpet av noen timer, mens brannen fortsatt pågikk, ga to av Frankrikes rikeste menn til sammen 3 milliarder kroner til gjenoppbygging av katedralen. 24. april kunne man lese følgende overskrift i Dagbladet:

«Notre-Dame reddes. Men 30 000 franske barn sover på gata.» Artikkelen sto under «Kultur». Antakelig fordi utgangspunktet var tapet av et av verdens store kultursymboler. Artikkelen var en påminnelse om at alt menneskeskapt er kultur.

Notre-Dame-katedralen er et resultat av enkeltmenneskers genialitet og skaperkraft, men den ville aldri blitt til uten tusenvis av fattige arbeideres fysiske slit. Til sammen utgjør det et kulturelt uttrykk for flere århundres tidsånd.

De to «gavmilde» mennenes rikdom er et resultat av et politisk system, som også resulterer i tusenvis av hjemløse barn. Dette er et av vår tids kulturelle uttrykk: Noen disponerer en ufattelig mengde verdier, mens andre ikke har tak over hodet.

Ikke lengre et verdenssamfunn for alle

Risør er en del av dette bildet, bare i andre proporsjoner. Begreper som barnefattigdom og utenforskap er blitt en del av vår dagligtale og preger den politiske debatten. Frivilligheten handler ikke lenger bare om foreldre, pensjonister og andre som gjør en praktisk innsats i lag og foreninger, men også om pengeinnsamlinger til vanskeligstilte familier, om matposer, julegaver og ferietilbud.

Norge har aldri vært et likestilt samfunn, men gjennom generasjoner ble landet styrt med en politikk som hadde utjevning som et overordnet mål. Denne politikken virket: Med stadig bedring i arbeidslivet, lik rett til bolig, utdanning og helsetjenester, fikk vi et velferdssamfunn for alle. Slik er det ikke lenger. Forskjellene øker med rekordfart. De rike og de aller rikeste lever en overskuddstilværelse, som er utenkelig for de fleste av oss. De fattige blir stadig flere, og har ikke tilgang på det vi mener er grunnleggende for et verdig liv i vårt samfunn: Trygge arbeidsforhold, god bolig, sunn mat, sosialt liv, deltakelse i fritids- og kulturarrangementer, ferie etc.

– Redusere forskjellene og styrke velferdsstaten

Vi skal være glade for at mange mennesker viser solidaritet og engasjement for å bøte litt på denne urettferdigheten, men veldedighet vil aldri kunne rette opp forskjellene. Tvert imot er det en fare for at veldedighet sementerer tilstanden. Bare en ny politisk kurs kan hindre at den norske velferdsstaten blir historie. Det må igjen bli en kultur for begrep som « å yte etter evne» og » motta etter behov».

Dagens blåblå politikk gir milliarder i skattelette til de aller rikeste, mens de fattigste mister helt nødvendige stønader. Regjeringen vil ha oss til å tro at de rike yter mer jo bedre vilkår de får, mens de fattige yter mer, når de blir fratatt goder.

Risør Rødt ønsker at bystyret skal være en pådriver for å redusere forskjellene og styrke velferdsstaten. De tiltakene vi kan iverksette lokalt, f.eks. gratis kulturtilbud og holde barnetrygden utenfor sosialhjelpsberegningene, vil i liten grad endre på de grunnleggende forholdene. Bystyret må derfor også innta en offensiv rolle overfor regjering og departementer i alle saker som vi ser hindrer muligheten for et selvstendig og verdig liv.

Kari Vibe. Oktober 2015

Kari Vibe. Oktober 2015

Artikkeltags