Gå til sidens hovedinnhold

Rassikring i Urheia – i et perspektiv

Med bakgrunn i opplysninger i AAB sist lørdag om at rassikring i Urheia er et tema som skal tas opp i miljø- og teknisk utvalg i nær framtid, kan det være verdt å ta et blikk bakover.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Beskrivelsen i det følgende gir jeg som privatperson. Risør Kommune har flere ganger de siste 20 år engasjert konsulenter for vurdering av behov for sikring av løse bergblokker i Urheia. Noe sikring er utført, men noe gjenstår.

Som ingeniørgeolog i Multiconsult AS ble jeg i 2010 engasjert for vurdering av gjennomførbarhet og konsekvenser av planlagte parkeringshaller i Urheia, noe som gav god anledning til å få et inntrykk av bergforholdene i skrentene ut mot Solsiden. Planer om parkeringshaller i Urheia ble lagt på is, også bergsikringsarbeider foreslått i 2010. Multiconsult ble engasjert for en ny vurdering i 2019 og så vidt jeg forstår er det kostnader for bergsikringsarbeider foreslått da, som det nå diskuteres om hvem som skal bære – beboere på berørte eiendommer eller kommunen.

Det ble opplyst i AAB sist lørdag at grunn til at saken nå blir løftet fram, er at det gikk flere små steinsprang sist høst. Om vi ser litt lenger bakover i tid, har det fra tidenes morgen skjedd bevegelser, steinsprang og ras i Urheia, noe nedfalte blokker også viser.

Allerede for mer enn 200 år siden var det klart at Urheia var truende. Sommeren 1800 hadde de engelske kunstmalerne John William Edy og William Gray Fearnside en stopp i Risør, med heftige inntrykk beskrevet i en reisebeskrivelse. Få år tidligere hadde den engelske kvinnesaks-forkjemperen Mary Wolstonecraft også besøkt Risør og gitt en livlig og detaljert beskrivelse av naturen og menneskene her.

Alle tre hadde felles oppfatninger om byens beliggenhet mellom frådende hav og bratte berg. Edy bemerket i sin reisebeskrivelse at «Det finnes ikke ord som er kraftfulle nok til å beskrive de forferdelige former mange av bergformasjonene i nærheten av denne byen har. – Vegetasjon sees knapt.» Ifølge Edy’s beskrivelse var byen plassert under overveldende bergformasjoner som mange steder, om de ikke ha vært sikret med digre jernstenger, ville ha rast ut og lagt den i ruiner.

Trolig var Urheia det første stedet i Norge der bergblokker ble sikret mot nedfall med jernbolter. Jeg har ikke funnet dokumentasjon på andre steder der bergsikring med jernbolter ble benyttet så tidlig som før år 1800. I tillegg ble det sikret med ankerkjetting slått rundt løse blokker. Til forskjell fra i dag, var skrentene i Urheia nærmest uten vegetasjon i år 1800, kanskje brukt som brensel eller holdt nede av geiter.

Drøyt 100 år senere, i februar 1905, gir presten Lützow Holm en beskrivelse i Morgenbladet av et stort steinsprang som dagens store hendelse i Risør:

«Risør «beskyttes» mot nord af Urheien, der det i en høide af ca. 300 fod gaar temmelig brat ned mod den indre Havn. Opover Fjeldsiden og langs med Havnen (Solsiden) er tæt Bebyggelse. Igaarnat kl 1 ½ vækkedes Beboere på disse Kanter af en tordenliggende Larm, der endte med et Stød, som brakte Husene til at ryste. Mange ilede ud, idet de tænkte på Jordskjælv. Straks Dag brød frem, saa man at en vældig Sten af 20 tons Vækt var løsnet fra Fjeldsiden og havde i svære Sprang tat udover, ned gjennem haver og mellom Huse for at havne i Gaden lige bag Havnefogdens Hus. – En forunderlig Styrelse, at ikke Mennesker omkom og Eiendom blev mere skadet. Det var som om en mæktig Haand havde styret den svære Sten klar af alt. Mindre Stensprang er med Aars Mellomrom skeet i Urheien, men ingen mindes noget som dette. Flere vældige Stene som saa truende ud, har længe været lænket med svære Kjættinger. I dag foretages undersøgelser langs hele Kammen og forhaabentlig bliver alle «løse Fugle» nu forsvarlig fængslet.»

I Nedenæs Amtstidende opplyses mer detaljert størrelsen på den utraste steinen: Volum cirka 11 kubikkmeter, største flate cirka 8 kvadratmeter. Det ble også opplyst at magistrat og formannskap hadde besluttet å be amtsingeniøren om å undersøke fjellet, og avslutningsvis sies: «Fra det Sted, hvor Stenen falt, ser det stygt ud for, at der kan komme til at falde mere.»

Forhåpentligvis vil det ikke gå enda nye 100 år før Urheias bergskrenter, i stor grad på kommunal grunn, er forsvarlig sikret. Det er også viktig å innse at det fortsatt vil pågå naturlige prosesser som medfører at berg løsner og raser ut, som ved frost og tining og ved at trerøtter bryter opp berget.

Om berget blir forsvarlig sikret nå, vil det likevel være behov for framtidige kontroller, for fjerning av løst berg og av bergbrytende trerøtter, og for eventuelle nye sikringstiltak. De ansvarlige som nå skal ta stilling til hvem som skal ta kostnad for utførelse av rassikring, bør ikke basere sine beslutninger på at en mektig hånd nok vil kontrollere også framtidige bergnedfall.

Kommentarer til denne saken