De tomme båsene

MYE LEDIG PLASS: Altfor mange i Risør ble hjemme på valgdagen. Tallene var hårfint bedre i Gjerstad, men begge burde vært høyere. Var det bare været som hadde skylda? Illustrasjonsfoto: Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

MYE LEDIG PLASS: Altfor mange i Risør ble hjemme på valgdagen. Tallene var hårfint bedre i Gjerstad, men begge burde vært høyere. Var det bare været som hadde skylda? Illustrasjonsfoto: Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

«Please. Stem. Jeg blir så gresselig bedrøvet av lav valgdeltakelse. Det er nesten like trist som hermetisk ananas.»

DEL

KOMMENTAR:Bønnen er hentet fra min Facebook-vegg, mandag ettermiddag.

Jeg tilhører nemlig en litt sær gruppe folk som blir oppspilt bare av tanken på valg.

Det er det første jeg tenker på når jeg våkner på valgdagen:

– HURRA! VALG!

Det er det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen dagen etter valgdagen (etter cirka to timer søvn):

– HURRA! VALG!

Litt som jul og bursdag på en gang, fra den tida da jul og bursdag var noe helt annet enn slaving over vaskebøtta og ordre om å bake kake selv (!) for å ta med på jobben.

Hvor er korps og kake?

Jeg elsker valg.

Ikke bare fordi jeg er griselykkelig over å bo et sted der man ikke bare kan stemme, men der stemmen man avgir blir tatt på så stort alvor at vi har en egen valglov for å sikre at alt går riktig for seg.

Ikke bare fordi jeg selv bor i en kommune som er så liten at jeg vet at én eneste stemme er alt som skal for å endre hele maktkonstellasjonen i bystyret.

LES OGSÅ: Jokerne i den hvite by

Men, også fordi jeg synes det er helt ekstremt god underholdning. En politisk thriller! Omtelling! Lista ble snudd opp ned av velgerne! Ordføreren må gå! Ordføreren får bli! Nå kom KrF på vippen igjen!

Såpass høytidsstemt blir jeg faktisk av all denne viraken at jeg ikke kan fatte hvorfor ikke valgdagen også kommer levert med både bløtkake og obskøne mengder korpsmusikk.

En ivrig Aslaksen

Så, allerede en halv time før de åpnet dørene og valgbåsene på Risørhuset sto jeg utenfor som en slags poltikkruset duracell-kanin. I min iver etter å dra inn hele stemninga i stemmelokalet holdt jeg faktisk på å gå ned en stakkars dame som, i motsetning til meg, fortsatt hadde både oppdragelsen og køkulturen i behold (unnskyld!).

Flere er hardt rammet

Journalist Hans Petter Bjerva lider av akkurat samme sykdom. Når du ber på dine knær om å få ha helgevakt for å ha en unnskyldning for å nerde maks på innspurten av valgkampen, er du ikke helt riktig vel bevart. Bjerva sto nemlig allerede utenfor Risørhuset og trippet, ikke bare av koffein, da jeg dukket opp og trodde jeg var ute i god tid. Christina Tveit er ikke stort bedre. Hun sto utenfor Peterhead i en time i kampposisjon for å sikre at hun var den som fikk tak i Per Kristian Lunden FØRST da han kom fra tellinga. Og da har jeg ikke engang nevnt Tore Myrberg, som løp som en strikk rundt i Gjerstad på valgkvelden...

Sjuke folk! Vi burde i mange tilfeller heller gå hjem og se en episoden av «Presidenten» i stedet.

Men 4 av 10 ble hjemme

Problemet er ikke at det ikke finnes flere av oss.

Problemet er at det ikke finnes flere som er såpass engasjerte at de engang klarer å dra seg ned på stemmelokalet for å putte et par sedler i en konvolutt.

Valgdeltakelsen i Risør i 2014 er ganske enkelt for lav. 4 av 10 har latt være å stemme. Som du ser av tonen jeg tar over her er jeg ikke særlig imponert. Men så er spørsmålet: Hvem sin feil er egentlig det? Er det bare velgerne selv som må ta ansvar?

Eller må vi kanskje dele litt på det?

Aust-Agder Blad har dekket valgkampen med stor innlevelse og alle tilgjengelige ressurser. Men har vi lyktes i å bidra til å skape det engasjementet som må til? Hva kunne vi gjort annerledes? Vi må evaluere. Den samme øvelsen bør politikere i alle leire gjøre. Hvorfor er det så vanskelig å skape engasjement rundt disse tingene som vi politiske nerder selv er så brennende opptatt av? Hvorfor?

Eller er det rett og slett så enkelt at vi i Norge nå har det så bra at det ikke spiller noen rolle hvem som sitter med makta?

P.S: Hvis du i motsetning til meg synes hermetisk ananas er veien, lyset og livet, må jeg bare si én ting: Du må være klin gæren, men jeg er villig til å dø for din rett til å foretrekke akkurat den frukten du vil. (Lett omskrevet demokratisitat rappet av en trolig avdød ganske klok person av noe slag)

Artikkeltags