Blir jeg tatt i doping nå?

En ukes ferie: Å være på sykehus er ikke så skummelt som man skulle tro. Det er rimelig hyggelig, i grunn. Folk passer på når du skal spise, skifter på sengen din og spør hvordan du har det. Og så kan man slappe av med god samvittighet.Foto: Pekka Wendelin Mykkeltvedt

En ukes ferie: Å være på sykehus er ikke så skummelt som man skulle tro. Det er rimelig hyggelig, i grunn. Folk passer på når du skal spise, skifter på sengen din og spør hvordan du har det. Og så kan man slappe av med god samvittighet.Foto: Pekka Wendelin Mykkeltvedt

Artikkelen er over 3 år gammel

Ok, dere. Dette gikk ikke helt som planlagt...

DEL

Dette er del tre av min historie mot Risør Tri 2017. I januar skrev jeg om hvordan triatlon-klubben i Risør utfordret meg til å trene med dem og delta på byens store konkurranse til høsten. Jeg har aldri vært spesielt glad i å trene, men allerede i ferbruar kunne jeg skrive om at jeg kjøpte meg sykkel på impuls og at jeg frykter for å ha blitt en utstyrsjunkie.

Hvordan går det med treningen?

Jeg ser på legen min. Jeg har aldri nevnt triatlontreningen min for ham, eller noen form for trening, for den saks skyld. Han forteller at han har lest det i avisen.

– Jeg syns ikke det er en så veldig god idé, fortsetter han.

Legens ord er overraskende. Jeg trodde leger alltid oppfordret til fysisk aktivitet – at det var selve medisinen over alle medisiner. Jeg ser undrende på ham.

Da beskjeden kom

La meg skru tiden tilbake – til vinteren for et år siden. Jeg var student på Hawaii. Jeg skrev masteroppgave, lå på stranden, festet og dro på kino. Jeg hadde et helt vanlig studentliv – i paradis, vel å merke.

Så ble alt annerledes. Trolig for alltid.

Jeg hadde utsatt å dra til legen i lang tid. Du vet når du googler symptomene dine og tror du er dødssyk? Jeg var ikke så giret på å dø, så jeg utsatte legebesøket ganske kraftig, kan du si. Til slutt hadde jeg så sterke smerter og andre symptomer at det ikke var forsvarlig å utsette det lenger.

Det førte til utallige prøver og legebesøk. Etter en koloskopiundersøkelse ble det endelig slått fast. Jeg har den kroniske betennelsessykdommen ulcerøs kolitt, som rammer tarmsystemet.

En tåre trillet umiddelbart da jeg våknet fra narkosen og legen fortalte det. Lillebror har crohns – en på mange måter lignende sykdom – og jeg vet hvor mye han har slitt med det. Jeg har hørt om smertene og om hvordan han har kuttet ut melk, gluten, sukker og soya for å få bukt med betennelsen.

Hvordan klarer folk å crawle?

Siden den gang har sykdommen blusset opp ved flere anledninger. Den har ført med seg sykemeldinger og en lang liste medisiner, som legene har krysset av én etter én. De har ikke fungert godt nok – for meg. La meg understreke at mange lever helt fint med denne sykdommen, mens andre får sterkere symptomer, oftere utbrudd og sliter mer med å finne passende medisinering. Jeg kjenner flere som tar noen piller om dagen og det er det.

Da jeg startet reisen mot Risør Tri i januar følte jeg meg helt fin. Jeg deltok på svømme- og løpetreninger. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke ved flere anledninger heller hadde lyst til å sitte hjemme i sofaen. Jeg kan heller ikke skryte på meg at jeg lærte meg crawling i rekordfart og løp forbi alle 40-åringene i Urheia. Dessverre! Det er langt fra sannheten. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig å få inn nok luft mellom takene, mens man samtidig skal være en menneskelig propell. I Urheia er jeg alltid sistemann i «mål». Men det har vært gøy. Trigutta er verdens beste til å late som at de er imponerte. De får meg til å smile, og jeg har kommet i merkbart bedre form.

For halvannen måned siden smalt det igjen.

Når kolitten er kaptein

Kolitten bestemte seg for å styre skuten. Å henge opp en klesvask føltes som å løpe maraton. Ja, det høres patetisk ut. Jeg vet det. Det er hvert fall sånn jeg innbiller meg at det er å løpe maraton. Jeg svimler, svetter og må legge meg ned så fort som mulig.

Denne gangen var utbruddet verre enn det pleier. Plutselig var jeg innlagt på sykehuset i Arendal i en uke. Jeg begynte på intravenøs cellegift, og vil trolig gå på det i mange år fremover. Gitt at det virker, selvfølgelig. Det er for tidlig å si enda.

Tilbake på legekontoret sitter fastlegen min og ser på meg. Beskjeden jeg har drømt om hele oppveksten er endelig der «du burde ikke trene».

Da skjer det noe veldig rart. Jeg blir ikke glad. Jeg dagdrømmer ikke om alle kveldene jeg heller kan bruke henslengt på sofaen med popcorn i fanget. Jeg blir faktisk mest sint – og enda mer motivert.

La meg understreke at han ikke sa at jeg ikke skal trene, men å trene hardt mot et triatlon er visst ikke optimalt når man har ulcerøs kolitt. Det kan trigge nye utbrudd.

Jeg har hele tiden sagt at målet mitt bare er å gjennomføre. Det har ikke vært helt sant. Det hadde jo vært veldig gøy å slå noen. Men nå innser jeg at å gjennomføre er en stor nok bragd i seg selv – for meg.

Er du i Risør i oktober, så vent på meg da! Det hadde vært så innmari hyggelig hvis noen fortsatt er der når jeg krysser målstreken.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken