Gå til sidens hovedinnhold

– Risørs kunststipender og Risør Kunstpark kan være et nasjonalt forbilde

Teksten er skrevet av Dag Solhjell, som er kunstsosiolog og høyskolelektor i kunstformidling ved Høgskolen i Telemark.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det store Risør-stipendiet er av typen «artist-in-residence» (gjestende kunstner) kombinert med etterfølgende utstillingsplikt. Det første av det slaget i Norge var antakelig Namsos-stipendiet som ble opprettet ved dannelsen av Namsos kunstforening i 1946. Intensjonen den gang var at landskapet i Namdalen skulle inspirere kunstneren, at befolkningen skulle få se kunstneren i arbeid rundt om i kommunen, og at resultatene skulle vises i en utstilling i kunstforeningens regi. En lignende type er at kunstneren knyttes til en akademisk institusjon, og der gir en motytelse i form av undervisning eller veiledning.

En tredje (og nyere) versjon er at kunstnerstyrte gallerier inviterer kunstnere fra tilsvarende gallerier i andre land til tidsbestemt opphold, samarbeid og utstilling. Risør-versjonen av gjestekunstnerordningen skiller seg ut ved at stipendiet er kommunalt, økonomisk stort, varer nesten et år, gir gratis atelier eller verksted i et etablert kunstnerstyrt kunstner- og utstillingsmiljø, tildeles av en stipendiekomité med kunstnere, og er uten bindinger av noen art utenom utstillingsplikten etter endt stipendperiode.

Det er en prinsipielt viktig forskjell på de to Risørstipendiene: Mens det store stipendiet i hovedsak gis på grunnlag av en vurdering av hva søkerne har gjort før, gis det lille på grunnlag av kunstverk kunstneren planlegger å utføre og som stipendiegiveren gjerne ser realisert. Det store er kunstnerisk fritt, det lille er bundet.

Det store Risørstipendiet er viktig i en nasjonal kunstpolitisk situasjon med tendenser til at en økende andel støtteordninger for kunstnere er av den bundne typen.

Om kunstnerstipend generelt og det store Risørstipendiet spesielt

I den norske kunstpolitiske modellen har det helt siden det første statlige stipend i 1839 hersket en regel om «armlengdes avstand» mellom staten som stipendiegiver og kunstnerne som stipendiemottakere. Avstanden skal sikre at staten ikke kan legge føringer på stipendiemottakernes kunstneriske virke. Samtidig fritas staten for ansvar for hvem som får stipendiet – den kan ikke kritiseres. Derfor er det satt inn en uavhengig kunstfaglig kollektiv instans, gjerne en stipendkomité, mellom staten og stipendiesøkerne.

Hovedregelen er at staten bevilger, den kunstfaglige instans evaluerer og fordeler, og staten kontrollerer i etterkant at reglene for stipendiet er fulgt. Det kollektive ved den kunstfaglig instans gjør at dens vedtak ikke behøver å begrunnes, og at vedtakene vanligvis ikke kan påklages av de som ikke får stipend. Denne hovedregelen er stort sett blitt gjort gjeldende også når det er andre organer, både offentlige og private, som tildeler stipend til kunstnere. I den norske modellen er medlemmene av stipendkomiteen som regel kunstnere oppnevnt av kunstnerorganisasjonene. De representerer både kunstnerne overfor stipendiegiverne, og stipendiegiverne overfor kunstnerne, og må ha tiltro hos begge.

Det er stipendiegiver som bestemmer regelverket for stipendiene. Det vil også si hvem som skal oppnevne representanter til den evaluerende og fordelende instans og hvilke kvalifikasjoner representantene skal ha. Slike oppnevnelser har ofte vært et stridstema, særlig fordi det blant de aktuelle stipendiemottakere knytter seg ulike interesser til hvem som blir oppnevnt. Den vanligste modellen i Norge er at det er kunstnerorganisasjonene som blant sine medlemmer oppnevner den kunstfaglige instans. Etter 2000-tallet er et skikt av uavhengige kuratorer oftere tatt inn i den mellomliggende kunstfaglige instans.

Særlig fra 1970-tallet ble også kommuner og fylkeskommuner stipendiegivere, og kunne da anvende kunstnernes nye distriktsorganisasjoner og kunstnerstyrte gallerier og verkstedmiljøer i utvelgelsen av representanter til stipendkomiteer. Det er tilfelle med Risør-stipendiene, der det er kunstnere knyttet til den kunstnerstyrte Risør Kunstpark som innstiller medlemmene av stipendkomiteen.

Tradisjonelt har staten som stipendgiver vært tilbakeholden med å gi kulturpolitisk bestemte formål for stipendiene, som har lagt føringer for den evaluerende og fordelende instans. To motstridende formål har allikevel alltid vært til stede, noen ganger underforstått, andre ganger bragt frem til debatt i det offentlige rom. Det ene er at stipendiene skal stimulere fri kunstnerisk virksomhet. Det andre er at stipendiene størrelse og antall skal forbedre kunstnerstandens samlede økonomi, slik at den blir sammenlignbar med vanlige lønnsmottakeres. De to formålene må balanseres, fordi en betoning av søkernes økonomiske behov vil redusere stipendienes legitimitet – da kunne like gjerne NAV overta både evaluering og fordeling. Bare i Bildende Kunstneres Hjelpefond har økonomiske behov vært et av kriteriene for tildeling.

Erfaringen er at stipendier virker sterkt stimulerende på den kunstneriske aktivitet, men har liten betydning for kunstnerstandens netto inntekter og levestandard.

Stipendiets stimulerende virkning

Begge Risørstipendienes formål er helt klart rettet inn mot å stimulere til ny kunstnerisk produksjon. I så måte synes de å ha vært svært vellykket. Slik både oppfattes og utnyttes de av stipendiatene. Dette uttalte Erik Friis Reitan til Aust-Agder Blad 24.8.2011 da han ble stipendiat:

Jeg er veldig glad og fornøyd. Planen for året er å holde produksjonen oppe. Det fine med stipendet er at det ikke ligger noen føringer fra kommunens side, annet enn at man skal ha en separat utstilling. Akkurat det er mer et privilegium enn en plikt, og galleriet i Risør er vanvittig flott. Jeg gleder meg.

Erik Friis Reitan

Av alle verdier setter kunstnere, og særlig de som er i første del av sin karriere, høyest muligheten for å bruke mest mulig av sin tid og økonomiske ressurser til kunstnerisk produksjon. Stipendier som binder opp deres bruk til bestemte formål, som etablering av atelier eller verksted, materialer, reiser eller dekning av utstillingskostnader, er mindre attraktive (og kunstnerisk sett mindre produktive) enn åpne stipendier der kunstneren selv innretter sin tidsbruk og økonomi etter eget skjønn.

De minimaliserer både sin tidsbruk til andre inntektsgivende formål, og maksimaliserer sin kunstneriske arbeidstid. Det store Risør-stipendiet er godt egnet for kunstnere med store kunstneriske ambisjoner. Det gir dem både økonomisk og kunstnerisk handlefrihet, og et miljø å arbeide ut fra. Det gjelder imidlertid bare så lenge stipendiets størrelse holdes oppe. Om stipendiatene må ha inntektsgivende arbeid ved siden av for å tjene til eget livsopphold, synker stipendiets verdi – både for kunstneren og for kunstnermiljøet i Risør. Færre gode kunstnere vil søke.

Ikke bare penger

Et stipendiums verdi er ikke bare av økonomisk art. Stipendier har også en symbolsk tilleggsverdi gjennom den kunstneriske anerkjennelse som gis ved å få dem. Jo høyere kunstnerisk anerkjennelse som tildeling av Risørstipendiet gir, jo flere gode og lovende kunstnere vil søke. I kunstlivet er det slik at ingen kan gi andre en høyere kunstnerisk anerkjennelse enn den man selv har. Den kunstneriske anerkjennelse synker om de personer som evaluerer og fordeler er utpekt etter politiske eller andre ikke-kunstfaglige kriterier, eller om ikke-kunstfaglige kriterier anvendes ved evaluering av søkerne. Kunstnerstyringen både av Kunstparken (med sine utstillinger og atelierer og verksteder) og av stipendietildelingen garanterer en viss kunstnerisk anerkjennelse, så lenge rekken av stipendiater omfatter flest kunstnere med høy, og helst stigende kunstnerisk anerkjennelse etter stipendieoppholdet. Det bekreftes av at et par av stipendiatene har fått tildelt det meget høythengende ti-årige statlige arbeidsstipend.

Verdien av stipendiets forpliktelse til å ha en etterfølgende separatutstilling i Kunstparken er avhengig av hvilken anerkjennelse det gir å ha utstilling der. Jo bedre ansett utstillingsprogrammet og lokalene er, jo mer positivt virker utstillingsplikten. For Reitan var det et «privilegium» å stille ut. Det er i utgangspunktet en styrke at Kunstparken både som utstillingssted, atelier- og verkstedsmiljø og stipendiefordeler er kunstnerstyrt, og ikke for eksempel kommunalt eller kunstforeningsstyrt. Her ligger det en utfordring – kunstnermiljøet i Risør må i seg selv i det lange løp ha kvaliteter som gir det en viss nasjonal anerkjennelse. Det er jo også en av stipendiets tilsiktede mulige virkninger – at gode kunstnere etablerer seg i Risør-området, evt. med arbeidstilknytning til Kunstparken.

Et spesielt trekk ved Risørstipendiet og miljøet ved Risør Kunstpark er at det preges av både kunsthåndverkere og billedkunstnere, og at det trolig er kunsthåndverkerne som står sterkest i det nasjonale omdømme. Om og eventuelt hvordan det påvirker både søkningen og tildelingen av stipendier er ukjent for denne forfatter. For denne forfatter er det overraskende at stipendiene også kan gis til kunstnere innenfor både litteratur og musikk.

Styret i Risør Kunstpark har flere mål for stipendordningen.

Er målene for stipendordningene forenlige med kunstneres ønske om full kunstnerisk frihet og frihet til fritt å disponere stipendiebeløpet? Kunstparkens mål er satt i kursiv nedenfor.

  • Gi kunstnere mulighet for kunstnerisk fordyping og utvikling. Det er åpenbart at denne stipendiatordningen er særdeles godt egnet til å gi det. Utstillingsplikten kan innebære en undersøkelse av om det har skjedd en utvikling og om en fordypning er oppnådd.
  • Bidra til at kunstnere kan være bidragsytere og medspillere i Kunstparken og det øvrige kunstmiljøet i Risør og at deres kulturuttrykk kan inspirere det profesjonelle kunstmiljøet i kommunen. Det er altså ikke bare stipendiatens fordyping og utvikling, men også Risørmiljøets egen kunstneriske utvikling som er et mål.

For at det målet skal realiseres bør stipendiaten og i iallfall noen i kunstnermiljøet i byen finner hverandre i et visst kunstnerisk fellesskap. Det kan på den ene siden bety at søkernes egnethet og Risørmiljøets behov i denne retningen bør tillegges noe vekt både ved utlysing og utvelgelse. På den annen siden bør vel deler av kunstnermiljøet i Risør da ta et mer formalisert ansvar for å tilrettelegge en aktiv kontaktflate med den enkelte stipendiat; og vis aktiv interesse i det stipendiatene gjør som kunstnere. Dette målet kan derfor kreve at det ved vurderingen av søkerne tas flere hensyn enn bare deres rent kunstneriske kvalifikasjoner, og at kunstnermiljøets bidrag både blir presentert i utlysningsteksten og avtalt i begynnelsen av stipendperioden. En slik utforming av en stipendordning er så vidt jeg vet uvanlig i Norge, og vil sikkert vekke debatt og motforestillinger.

Vil en slik tilretteleggelse for en tettere kontakt mellom stipendiatene og Risør-miljøet redusere stipendiets verdi for stipendiatene? Vil det bli oppfattet som en innskrenkning av den armlengdes avstand, av den kunstneriske frihet og av friheten til fri disposisjon av stipendiebeløpet? Det er ikke godt å si. Er det nødvendig å prøve, og er det verdt risikoen?

Det er to andre formål for stipendieordningen som også kunne oppfattes som en hemsko for stipendiatene:

  • Stipendiatordningen bidrar til å profilere kommunens/regionens kunstsatsning.
  • Stimulere og tilrettelegge for kunstnere som vurderer å etablere seg i Agder.

Disse to formålene er av mer politisk og lokalt «kulturnyttig» karakter, og er nok nødvendige for å forsvare den relativt store årlige kommunale bevilgningen. Etableringer er dessuten en forutsetning for at kunstnermiljøet i Risør skal fornye seg. Det er imidlertid ingen garantert følge av stipendieordningen at de to målene blir oppnådd, særlig hva gjelder ønsket om etablering.

Utfordringer

Det er en forbindelse mellom stipendieordningen og kunstnermiljøet i Risør, især Risør Kunstpark. Forbindelsen er at det er den kunstneriske anerkjennelsen Risørmiljøet har i Norge som i det lange løp vil bestemme hvilken anerkjennelse det vil gi å være stipendiat med påfølgende utstilling/prosjekt, og derved hvor attraktivt det både vil være å søke stipendiet og senere å slå seg ned i Risør eller i omegnen.

Bidrar Risørstipendiene i deres nåværende form, med miljøet rundt Risør Kunstpark som viktigste evaluerende og fordelende instans, til å gi Risørmiljøet den nødvendige evne til langsiktig fornyelse? Uten stipendiene ville det vært langt vanskeligere.

Risørstipendiene som modell for statlig kunstnerpolitikk?

Dette spørsmålet leder til et annet og større spørsmål: Bør tildelingen av en del av de store flerårige statlige arbeidsstipendiene desentraliseres og tildeles av slike kunstnermiljøer som Risør Kunstpark representerer? Bør Risør Kunstpark selv kunne være mottaker av et flerårig arbeidsstipend, for eksempel for ti år?

For å si det på en annen måte: bør den statlige kunstnerpolitikken innføre noen artist-in-residence-ordninger som i Risør, med det formål å styrke slike miljøer? Desentralisering av den norske kunstnerbefolkningen, som til de grader er konsentrert især til Oslo, er et påtrengende behov.

Da kan Risørstipendiene og Risør Kunstpark være et forbilde.


Teksten er hentet fra katalogen til kunstparkens siste utstilling og er brukt med tillatelse av forfatteren.

Kommentarer til denne saken