Sa jeg ja til dette?!

Middagsantrekket: Ingenting er som å dytte i seg mat iført et trangt, lite pølseskinn.

Middagsantrekket: Ingenting er som å dytte i seg mat iført et trangt, lite pølseskinn. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Hva har jeg rotet meg bort i nå? Hvorfor kan jeg aldri bare si nei?

DEL

SkråblikkJeg står foran speilet hjemme. Jeg føler meg som en oppblåst liten ballong med to lange, bleike kyllingbein tytende ut under. Det ble visst litt for mye ribbefett i julen. Jeg drar litt i drakten. Det hjelper ikke en dritt. Jeg har ikledd meg badedrakt. Badedrakt, liksom? Jeg kan ikke huske at det sto på ønskelisten min til jul. Jeg trodde jeg var ferdig med det da jeg fylte syv år.

Så var det svømmebrillene, da. Jeg trekker de halvhjertet ned foran øynene. Håret mitt blir stående opp i en stor puff. Hva i helvete har jeg gjort nå? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt nei? Skal jeg virkelig sprade rundt som en bleik pølse i krympet kondomdrakt foran en armé av menn i midtlivskrisen? Strålende, Juni.

Les også: Diagnose: Triatlonfeber

Jeg er adoptert

Jeg har vokst opp i en familie med en lillebror som trente som han var fotballproff, en pappa som jubler når bilen må på verksted så han kan sykle til jobb og en mamma som får panikk hvis det går mer enn én dag mellom hver løpetur. Jeg alltid vært rimelig sikker på at jeg er adoptert.

Da jeg var liten var mamma og pappa med på alle slags gateløp rundt omkring i Bergen – og det var det mange av på 90-tallet. Jeg slapp selvfølgelig ikke unna. Den største suksessen var da en dame brukte meg som hare i et løp. Hun kom sist i mål.

Man kan vel trygt si at jeg sluttet å utsette meg for sånne pinligheter så fort jeg kunne bestemme selv.

Vel, jeg trodde det, hvert fall. Men så var jeg så eplekjekk da jeg begynte å jobbe som journalist her i Aust-Agder Blad i oktober, at jeg utfordret leserne til å ta meg med på det som skjer i nærområdet. Og det var det jo selvfølgelig noen som fikk med seg.

En andpusten tanke

En dag i oktober kom tannlege Erik Nilsen en tur innom redaksjonen. Jeg hadde aldri møtt ham før og ante fred og ingen fare. «Er du klar for en utfordring?» Spurte han. Når noen spør sånn treffer de noe i meg. Jeg har nemlig et veldig behov for at ingen skal se på meg som pysete, til tross for at jeg ikke har mye å skryte av rent idrettsmessig. «Selvfølgelig er jeg det!» Jeg var likevel litt skeptisk. «Vi vil ha deg med på triatlon,» fortsatte han.

Jeg så på ham med vantro. Jeg ble litt andpusten bare av tanken. Jeg noterte nummeret hans og lovet å tenke på det. Beleilig nok ble lappen med nummeret borte, og jeg husket ikke hva han het. Jeg må vel innrømme at i en redaksjon med kvikke journalister kunne jeg fort funnet ut av det.

En Facebook-status til besvær

En måneds tid seinere skulle jeg dekke mitt første formannskapsmøte i Risør. Da jeg forsøkte å snike meg ut, spratt en mann opp. «Kan jeg prate litt med deg?» spurte han. Det var økonomisjef Halvor Halvorsen som hadde dratt kjensel på meg, og som så gjerne ville invitere meg med i triatlongruppa. Igjen lovet jeg å tenke på det.

Seinere samme kveld tikket følgende friske melding opp i Facebook-gruppen for triatletene (jeg hadde jo meldt meg inn der for å undersøke litt nærmere – for liksom å late som overfor meg selv at jeg kom til å si ja til dette sinnssyke tilbudet):

«Hadde en hyggelig samtale med Juni Wendelin Fasting på formannskapsmøtet i kveld. Hun er positiv og har tatt utfordringen med deltakelse på RisørTri 2017. Har invitert henne på treningene fremover, så vi får håpe hun «stuper ut i det» og «dukker opp.»»

Jeg har vokst opp i en familie med en lillebror som trente som han var fotballproff, en pappa som jubler når bilen må på verksted så han kan sykle til jobb og en mamma som får panikk hvis det går mer enn én dag mellom hver løpetur. Jeg alltid vært rimelig sikker på at jeg er adoptert.

Første trening

Så var det bestemt. Da jeg i tillegg kom i skade for å fortelle det til mamma, som selv nylig har blitt triatlon-frelst, var løpet kjørt. Jeg fikk badedrakt til jul.

En drakt jeg nå ler av foran speilet. Jeg bestemmer meg for å ha den på i noen timer – gå rundt i den, spise middag i den. For der er nemlig triatlon-formen min – første trening består i å trene på å ha på meg badedrakt og svømmebriller.

Heldigvis er det lenge til oktober og Risør Tri.

Artikkeltags