Ny Risørvei: – Vi sparer to minutter og 22 sekunder. Prisen vil være et betydelig inngrep i turområdene våre

Dette bildet av Myrtjenn tok Nils Vibe mens han nøt naturen som kanskje blir berørt av den nye Risørveien.

Dette bildet av Myrtjenn tok Nils Vibe mens han nøt naturen som kanskje blir berørt av den nye Risørveien. Foto:

Av
DEL

MeningerJeg er glad i å gå. Jeg har tid nok og jeg opplever mye på den måten. Så jeg går, og jeg starter helst på trappa hjemme i Fjellgata og ender opp samme sted, slik jeg er vant med fra en oppvekst i kanten av Østmarka i Oslo. Åmlandsskogen og Østmarka har mye til felles, jeg kjenner meg hjemme her. Lave furuer på toppene, blandingsskog lengre ned og granskog i dalbunnene. Vakre tjern og rikelig med myrhull, rotvelter, bekkefar og brattheng å gå seg fast i.

De nære turområdene, de vi kan nå til fots fra trappa hjemme, er viktige for rekreasjon, trivsel og helse. Vi er heldige i Risør som i tillegg til skjæra og fjordene også har skogen tett innpå. Samtidig skal vi huske at disse nære skogområdene utgjør et ganske begrenset areal. Fra Gartekilen til Oterlia er det bare 4-5 km i luftlinje. Viktige deler av dette området vil bli berørt av to av alternativene som nå lanseres for en ny Risørvei. Jeg gikk en tur for å se nærmere på de områdene det gjelder. Kartet viser med blått hvor jeg gikk, mens jeg har tegnet inn de to veialternativene med rødt og grønt.

Har byttet ut sykkelen med tursko

Fra Fjellgata la jeg veien om Tjenna, opp bakken og ned igjen, forbi kommunehuset, brannstasjonen og Frydendal kirkegård. Siden gikk ferden på nedsiden av Risørvegen, som nå har skikkelig standard med bred gang- og sykkelvei fram til Østebøsletta. Slik sikring av myke trafikanter er noe man begynte med her til lands for omtrent 50 år siden, men det tok sin tid før Risørveien fikk sine første to kilometer. Ved Trondalen tok jeg Åmlandsveien og det er her det grønne alternativet på kartet for ny Risørvei er tenkt å starte. Det vil følge Åmlandsveien fram til nordsiden Fransåsen, for så å gå i en bue nord for Stemtjenn, krysse Gartetjenn og gå i bru over Fjebuveien.

Jeg gikk videre i retning av Åmlandstjenn og så var det å ta fatt på de bratte bakkene opp mot Kvernsmyr. Det var her jeg tidligere i høst måtte erkjenne at høyt blodtrykk og overvekt ikke gjør sykkel til et opplagt transportmiddelvalg for en gammel mann, så nå går jeg heller. Rett før Kvernsmyr går stien nordover til Vemmelstjenn, der jeg tok mitt siste bad midt i september, men jeg skulle ikke bade nå og gikk videre ned de bratte bakkene til Fjebudalen. Der kunne jeg se over til Østernes, hvor Peder Olaus Pedersen bodde for 120 år siden, før han flyttet inn i det huset vi nå bor i, men det er en historie som leserne kan finne i årets utgave av historielagets årbok.

Jeg tok fatt på bakkene opp fra Fjebu og fant den gamle veien videre østover mot Gartetjenn. Her gikk jeg midt i det som vil bli en del av den nye Risørveien, hvis valget faller på grønt alternativ. Langs vestsiden av tjernet finns det rester etter gammel ingeniørkunst, veier som ble anlagt for å gjøre forbindelsen mellom nord- og sørsiden av halvøya mulig. Det finnes mange slike rester etter kløvveier i Åmlandsskogen.

Litt matematikk på veien

Halvveis nordover langs Gartebekken kom jeg til traséen for det røde veialternativet, som her vil gå i en viadukt videre mot av Avreidkilen. Her går en sti opp til høyre og på toppen av denne var jeg inne i traséen for det røde alternativet, som følger stien jeg gikk på i drøyt en kilometer. Dette er en svært vakker dal, som etter en slak nedoverbakke ender ved det trolske Myrtjenn. Jeg så ingen rådyr denne gangen, men jeg vet de ofte er der og følger med.

Ved Myrtjenn tok jeg av sørover mot Stemtjenn der jeg krysset det grønne veialternativet øst for vannet. Så rundt vannet på sørsiden og inn på den gamle kjerreveien som går til Lindstøl. Her var jeg igjen inne på traséen til det grønne alternativet. Jeg ville ikke gå langs Risørveien helt hjem og valgte å gå ned mot Åmlandsveien igjen, der jeg enda en gang møtte grønt alternativ og fulgte dette til Caspersens vei, som jeg valgte for hjemturen. Det var ennå tre kilometer å gå, og de er kjedelige nok, så tankene fikk fly sin egen vei. Hvordan var nå dette med fartsøkning og tidsgevinst? Når hastigheten økes, reduseres da tidsbruken like mye? Hvis jeg går og holder en hastighet på seks kilometer i timen, bruker jeg ti minutter på en kilometer. Hvor lang tid bruker jeg hvis jeg i stedet løper med en fart på tolv kilometer i timen? Det skulle bli fem minutter. Når hastigheten fordobles, halveres tidsbruken. En pluss en gir en delt på to.

Burde ha laget ny gang- og sykkelvei

Det finnes et tredje alternativ i det første, foreløpige planutkastet for ny Risørvei, nemlig å ruste opp den vi har med gang- og sykkelvei og legge den i en bue sør for bebyggelsen i Bossvik og Moen. Da får vi endelig en vei som er trygg for alle trafikantgrupper og som fortsatt kan tjene som lokalvei. Dette burde ha vært gjort for lenge siden, uavhengig av ny E18. Vi slipper dessuten å vedlikeholde to veier, men kan sette alle ressurser inn på den ene. Ved å velge en ny trasé for Risørveien, sitter vi igjen med en ny og rask vei, kanskje belagt med bompenger, som fylket tar ansvar for, mens kommunen kanskje må ta seg av vedlikeholdet av den gamle veien, som vi uansett må ha.

Et argument mot dette er at hastigheten langs en slik vei vil bli lavere enn langs de to nye alternativene på kartet. Strekningen det gjelder er fra Trondalen eller Østbøsletta til E18. Siden vi ikke kjenner til hvor nye E18 skal gå, regner vi for enkelthets skyld at Risørveien skal ende ved Vinterkjær, slik den gjør nå. Det er snakk om en strekning på ca 9,5 km langs dagens vei fra Trondalen og med en hastighet på 60 kilometer i timer tar turen ni og et halvt minutt. Hvis vi øker hastigheten med en tredjedel, til 80 kilometer i timen, vil tidsbruken reduseres med en fjerdedel og vi sparer to minutter og 22 sekunder på å kjøre den nye veien, forutsatt at lengden for de nye alternativene er omtrent den samme som for veien vi har nå. Prisen for denne tidsbesparelsen er et betydelig og svært synlig og hørlig inngrep i de nære tur- og rekreasjonsområdene våre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags