Steik flesk, kjerring

VÆR EN MANN OG RING DEM: På jakt etter foredragsholder? Da kan du for eksempel ringe en av disse. Alle utmerker seg på sitt fagfelt, enten det er som politiker eller i kraft av jobben sin. Ikke er de fryktelig redde for å si det de mener heller. Sånt blir det gode konferanser av. (Foto: Aust Agder Blad og Eline Gundersen Gjerde)

VÆR EN MANN OG RING DEM: På jakt etter foredragsholder? Da kan du for eksempel ringe en av disse. Alle utmerker seg på sitt fagfelt, enten det er som politiker eller i kraft av jobben sin. Ikke er de fryktelig redde for å si det de mener heller. Sånt blir det gode konferanser av. (Foto: Aust Agder Blad og Eline Gundersen Gjerde)

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerSørlandske kvinner blir ikke invitert på talestolen på konferanser. Er de opptatt med å tørke av kjøkkenbenken?

Hvis jeg skulle skrevet en temalåt for denne uka hadde det vært fristende å kalle den «True Southern darkness».  Min salige morfar fra Buvika hadde riktignok ikke blitt særlig imponert. Ottar Karlsen var nemlig av den typen som skiftet kanal hvis norske artister sang på engelsk på TV. –Kan de ikke bruke sitt eget språk?

Men akkurat i dag får den gamle familiehøvdingen stå ut med meg på sin sky mellom mormor og onkel Ernst. For det er mer enn én ting ved Sørlandet som får meg til å tenke på de amerikanske sørstatene. 

Kan en mann være statsminister?

Jeg tenkte ikke over det da jeg vokste opp her. Som de fleste andre født etter 1975 sitter likestillingsprinsippet i ryggmargen. Min mor Kari fikk  tre døtre på 80-tallet. Vi har kunnet ta nøyaktig de samme valgene som hennes bror Kåres to sønner.  Jeg har aldri følt meg diskriminert. Kanskje bortsett fra den gangen jeg ble bedt om å ta en helgevakt i en redaksjon istedetfor en mannlig kollega, fordi en kunstfestival gikk av stabelen nettopp da. –Mannfolk har ikke peiling på keramikk, lød beskjeden fra redaksjonsledelsen.

Det lo jeg høyt av. Så støttet jeg min fornærmede kollega, som selvsagt kunne skrive om hva det måtte være, til og med keramikk, fordi han var en journalistisk håndverker av faglig høy kvalitet. Min kollega fikk beholde vakta. Jeg fikk beholde frihelga. Alle var blide. Så drakk vi kaffe i sola, og tenkte ikke mer over det. Min generasjon tar likestilling som en selvfølge. Er det smart?

Da jeg vokste opp var Gro Harlem Brundtland statsminister og Laila Skarheim ordfører i Risør. Da Torbjørn Jagland tok over statsministerkontoret i 1996, fantes det barn i Norge som overrasket utbrøt: «Oj, pappa, får en mann lov til å være statsminister?». For i tillegg til Gro hadde vi selvsagt Vigdis Finnbogadottir på Island og Margaret Thatcher i Storbritannia. Siden kom Angela Merkel, og alt var såre vel.

Men hva er det som skurrer?

Likestillingskamp burde være overflødig i 2014, takket være aksjonerende fedre og mødre på 70-tallet, og massevis av gode forbilder som deretter suste rundt i verden og viste at alt var mulig. Men det er noe som skurrer.

Og jo lenger sør i landet du kommer, jo mer pussig blir det:

I de to Agder-fylkene har kvinner lavest bruttoinntekt i landet. Tallet skyldes særlig den store andelen deltisdarbeidende. Kvinner flest jobber fortsatt mest innen helse og omsorg, og her er bruken av 26-prosentsstillinger utstrakt. Forsker Dag Ellingsen mener de deltidsjobbende kvinnene står i fare for å gjøre seg selv en bjørnetjeneste.

–Arbeidsmarkedet i mange av kommunene her er svakt og ensidig. Kvinner som jobber lite eller ingenting når barna er små, velger seg bort fra arbeidsmarkedet for lang tid eller resten av livet. Ofte er det bare monotone og slitsomme jobber igjen, og veien til uføretrygd er kort, sier han til Aftenposten, som i mai trykket artikkelen «Annerledeslandet». Her kommer det nok en gang fram at Sørlandet henger etter både når det gjelder likestilling og levekår. Og forskerne? De mener at det er en klar sammenheng.

Hva med disse finurlige fakta?

La oss se på noen finurlige fakta, sånn helt til å begynne med: 

Av ordførere i vårt eget fylke, er kun én kvinne, nemlig Gro Anita Mykjåland i Iveland. De resterende 14 er menn.

Da jeg portretterte bystyrerepresentant Elen Lauvhjell tidligere i år fortalte hun hvor ofte hun fikk høre at mannen hennes er så flink som leverer barna til skole og barnehage, så hun selv kan kjøre tidlig for å rekke å komme tidsnok på jobb i Arendal. «Hvor mange ville kommentert det hvis det var omvendt?»,  spurte Lauvhjell, retorisk.

I Lillesand får Cecilie Thunem-Saanum daglig nedlatende, sjikanerende eller bare ubetenksomme kommentarer fordi hun er «karrierekvinne». Mannen hennes, som jobber minst like mye, hører ikke et kløyva ord om samme sak. Begge jobber i frie yrker, og mener de trolig har mer tid sammen med barna enn de fleste 9-16-arbeidende foreldre. Likevel får de pes, trolig fordi de har valgt å leve «utradisjonelt» sett med sørlandske øyne. Foredragsholder Thunem-Saanum kommenterer også at mens hun blir fløyet fra Sørlandet til Oslo for å stå på scener og talerstoler der, flyr arrangørene av tilsvarende opplegg på Sørlandet ned menn fra Oslo for å holde foredrag her.

Kor e alle heltinnar hen?

På Næringslivsdagen i Kristiansand, som blant annet arrangeres av den nylig selverklærte likestillingsavisa Fædrelandsvennen, skal ni foredragsholdere på scenen. Ingen av dem er kvinner. Typisk aller tjukkeste bibelbeltet sier du? Ville ikke skjedd i Risør og Gjerstad? Nja.

Førstkommende mandag markerer Lisand Industrier sitt 25-års jubileum ved å invitere publikum til å høre på seks foredragsholdere og én konferansier under parolen «Mestring og vekst» i Risørhuset. Ingen av dem heller er kvinner. 

I det sørlige USA finnes et bibelbelte der kulturen skiller seg fra resten av landet. Religionen står sterkt. Tradisjonelle familieverdier med klassiske kjønnsroller det samme.  Ringer det en bjelle?

I dagens individorienterte samfunn ønsker både kvinner og menn å ta frie valg. Selvsagt har ingen rett til å dømme eller snakke ned en kvinne eller mann som arbeider hjemme istedetfor ute. Men hvorfor skal de som velger motsatt tåle tyn?

Jeg vil tygge litt på disse spørsmålene: Hvor lett er det  å velge utradisjonelt når hele samfunnet rundt deg er bygget på tradisjonelle verdier?

Når sørlandske kvinner ikke blir invitert på talestolen på konferanser, er det da fordi de ikke er ønsket, fordi de ikke har jobber som gjør at de er ønsket, eller fordi de sier nei? Eller er de rett og slett for opptatt med å tørke av kjøkkenbenken? 

Og hva gjør det egentlig med samfunnet vårt, at det fortsatt er kjønnsdelt?  Mange spørsmål. Foreløpig har jeg ingen åpenbare svar. Men min generasjon tar likestilling som en selvfølge. Og jeg spør igjen: Er det smart?

Med fare for å høres ut som Fru Klinke i «Den spanske Flue»:

Jeg skal til bunns i denne saken!