Gå til sidens hovedinnhold

Tilbake til en kontant framtid

– Velkommen til framtiden, skriver Kjell Tore Nilssen fra Risør i dette innlegget.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når dette skrives er store deler av Sveriges kjøpesentre og butikker stengt, visstnok som følge av hacking – mot bedrifter i USA. Den svenske Coop-kjeden, samt mengder av andre butikker i landet, synes å være en uskyldig rammet tredjepart. Butikk etter butikk i Sverige må nå få sine datasystemer sjekket og åpnet manuelt før butikkene kan gjenåpnes og fungere normalt igjen. Og dette tar tid, mye tid.

Imens får kundene klare seg så godt de kan, enkelte butikker har for øvrig delt ut matvarer med kort holdbarhet gratis til kunder. Det er jo vakkert, men er jeg den eneste som spør meg hva i all verden det er som skjer. Og hånden i været den som tror at det ikke kan skje her. At det ikke kommer til å skje her.

Hvordan i all verden har vi havnet i en slik situasjon? Hvorfor har vi gjort oss avhengig av en teknologi som folk med onde intensjoner kan ramme hvor som helst fra i verden? Og visstnok uten reserveløsninger, «backup» på moderne norsk, det koster visst for mye ...

Enkelte rammede butikker i vårt kjære naboland har likevel hatt åpent, de hadde tatt seg bryet med å ha en «analog løsning»; for meg høres det ut som de hadde et gammelt kassaapparat stående slik at folk med kontanter, du vet «penger», kunne handle brød og melk og hva de ellers måtte behøve.

Penger, mener for øvrig mange, særlig politikere og økonomer, er svært gammeldags. Og ulønnsomt. Ja visst, men som hendelsene i Sverige nylig har vist, er de likevel ikke så dumme å ha i et knipetak.

Krigen mot pengene

Lenge nå har sterke krefter i samfunnet ført en kampanje mot penger. Jeg ser det ikke som min oppgave å gjenta deres mer eller mindre vel begrunnede argumenter mot alle andre betalingsmidler enn de digitale. Og forteller de oss – i framtiden vinker paradiset, «det pengeløse samfunn», der alt skal bli bra, og så «lettvint».

I veikanten til dette «paradiset» ligger mengder av ofre. De som er for gamle, pensjonister, eller de som av andre grunner ikke finner ut av det, som ikke har ikke nettbank. Eller ikke plastkort engang. Jeg har latt meg fortelle at det er over en halv million av dem bare i vårt land. Folk som er avhengig av hjelp fra venner og familie for å få gjort de enkleste oppgaver i dette digitale paradis. Har samfunnet ikke ansvar for dem? Vel, sies det, det lønner seg ikke – de lønner seg ikke. Nei, akkurat ja.

I år etter år har dette samfunnet gjort seg mer og mer avhengig av digitale løsninger, og selv jeg ser at det ikke er mulig å vende tilbake til alt slik det var i «gamle dager» det vil si, da mange av oss som da var unge den gang knapt hadde sett en telefon før vi ble konfirmert.

Men nå har vi gått til den motsatte ytterlighet. Med stadig økende fart har vi som samfunn kastet oss over enhver digital løsning, «for det er så lønnsomt», og ikke brydd oss om alle de som ikke klarer å følge med, og som derfor har fått et stadig vanskeligere liv. Og heller ikke har vi brydd oss om sikkerhet. Økende digitalisering betyr etter min, og ikke bare min, mening, økende sårbarhet. Men pytt, sier mange, det tar andre seg av. Ja, gjør de det? Gjør de det når vi vet at sikkerhet, også digital, ikke er gratis, den koster. Og manglende sikkerhet, som hendelsene i Sverige nå viser oss, den koster enda mer.

La meg komme med en spådom, og den er iallfall aldeles gratis: Om ikke vanlige folk begynner å stille krav til politikerne at de skal forlange økt sikkerhet av næringslivet vil det hele ende med forferdelse. Digitaliseringen gjør nemlig samfunnet vårt mer og mer sårbart, og fører i tillegg til et samfunn hvor hver enkelt person kan overvåkes i et omfang som i tidligere tider ville ha virket som science fiction.

Nå er ikke overvåking mitt tema for dette innlegget – dette temaet er så enormt og så viktig at det lar jeg ligge her.

Det som derimot ligger meg på hjertet nå er at det minimum vi som kunder og enkeltmennesker bør kunne forlange er følgende:

Grunnleggende tjenester som mat, energi, nødtjenester med mer skal garanteres innbyggerne. Om nødvendig må tilbyderne ta seg bryet med også å garantere reserveløsninger, slik at hendelser som denne nå sist i Sverige kan ikke kan finne sted. Selv om dette koster penger. Og de må pålegges et reelt erstatningsansvar hvis de har neglisjert dette og ikke få lov til å skylde på «datafeil».

Den eller de som ikke kan eller vil dette fortjener etter min mening ikke tillit og skal ikke få lov til å ha det ansvaret som disse samfunnskritiske tjenestene medfører. Og her er jeg tilbake ved kontantene.

Kontanter er nødvendig

I Sverige opplever nå pensjonister at nærbutikken, den eneste butikken i mils omkrets, har vært stengt i snart en uke på grunn av problemer med datasystemer. Og her, dere, her hadde kontanter vært greie å ha. Kjeltringer kan nok få betalingssystemer til å knele fra den andre siden av kloden, men de klarer ikke å forhindre en pensjonist i å betale for nødvendige varer med penger. Penger som for eksempel betales ved et godt, gammelt kassaapparat. Det er noe, det. Etter min mening viser dette hvor viktig det er at samfunnet, rett og slett av sikkerhetshensyn, garanterer at forbrukere kan bruke kontanter, og at disse finnes. Og at forretninger skal ha plikt til å ta imot betaling i penger. Likesom at banker skal ha plikt til å føre penger. Og staten plikt til å trykke/produsere dem. Nemlig.

Og en ting kan jeg garantere. Uansett hva politikere og økonomer og folk med veldig mye mer penger enn de trenger måtte påstå; det finnes ikke det datasystem som er idiotsikkert, som ikke kan saboteres, infiltreres, manipuleres, det er iallfall sikkert. Og ikke vil det komme i framtiden heller, uansett hvor «lønnsomt» det måtte være.

Så langt strekker nok ikke menneskehetens evner seg. Ikke engang politikernes!

Kommentarer til denne saken